Er det for sent å så tomater nå?

Jeg har enda ikke begynt å så! Som regel begynner jeg i januar. Enkelte år greier jeg å «holde igjen» til ut i februar. I år har jeg ikke kommet i gang før nå.

Årsakene er ikke så interessante. Men spørsmålet er jo selvfølgelig: Funker det å så alt «det vanlige» nå? Paprika og chili, tomat og agurk, brokkoli og rosenkål, rødbeter og kålrot – rekker det å modnes, tro?

Selvfølgelig gjør det det! Jeg må bare sørge for litt mer «optimale forhold» enn vanlig.
Mer fokus på forholdet mellom lys og temperatur.
Jeg må sørge for raskere og bedre plantevekst – for å «ta igjen» for kortere veksttid.
I år må jeg rett og slett være litt mer «profesjonell» en vanlig!

Litt høyere spiretemperatur enn «vanlig romtemperatur» – så går oppspiringen raskere.

Litt mer lys etter oppspiring (ekstra lysrør), kombinert med «riktig» temperatur for hvert enkelt planteslag (nokså varmt for paprika, chili, tomat og agurk – litt kjøligere for brokkoli og rosenkål).

I praksis betyr det antakelig høy temperatur på planterommet inne + tidlig (lav) varme i drivhuset.

Jeg skriver dette mest for å minne meg selv og andre om noe av det viktigste jeg lærte på gartnerskolen: «Du er sjefen over planta»!

Det er fasinerende å se hvordan profesjonelle plantedyrkere planlegger kulturene sine. De starter «bakfra»: Når skal planten blomstre/gi frukt?  Så teller de uker, beregner gjødsel- og lysmengder, plotter inn topping og eventuell sprøyting eller annen spesialbehandling – og sår/planter småplanter på et tidspunkt som er så godt «timet» at blomstringen inntreffer nesten nøyaktig dato-presist!

Tenk på julestjerne-produsentene: De starter med stiklinger tidlig om høsten, og økonomien deres avhenger av at plantene er røde (eller hvite eller rosa) og struttende nøyaktig fra 1. til 23. desember. Det er ingen som kjøper julestjerner efter julaften……..

Det går faktisk an å planlegge våre «hobby-kulturer» med samme presisjon – men da må vi vite litt om hvordan lys og temperatur påvirker plantene våre.

Visste du at blomsterklasene hos tomatplanter kan være enkle, doble eller med flere grener? Og at det er temperatur og lys som er avgjørende for hvordan klasene utvikler seg? At det dannes vekstpunkter ved såkalte internodier under blomstene, og at det er temperaturen som styrer utviklingen av blomsterstandene og dermed dannelsen av vekstpunktene? Og, endelig, at det er temperaturer i området 12-16 grader C som stimulerer dannelsen av vekstpunkter?

Nei, jeg vedder for at det visste du ikke.
Jeg visste det heller ikke (enda jeg har eksamen i det….), men måtte slå opp i læreboken.

Men akkurat i år er dette nyttig kunnskap for meg: Det betyr at hvis jeg gir mine altfor sent sådde tomatplanter en temperatur på 12-16 grader når  de starter å blomstre, så får jeg større avling tidligere, og kan «ta igjen» for at jeg sådde plantene sent.

Så da sår jeg når jeg har tid, og lar meg ikke stresse opp: Vi minner hverandre om at det er hageglede og dyrkingsglede som gjelder, som er viktig – og så tar vi rett og slett utgangspunkt i det……… 🙂

Overvintring og overlevelse

I dag tok jeg drivhuset i bruk. Dvs – det gjorde jeg egentlig ikke: Jeg puslet litt med de plantene som står der for overvintring, sjekket hvilke som har overlevet, vannet og gjødslet litt – og satt en halvtimes tid godt innpakket i sovepose på saueskinn med en halv øl, og riktig nøt å tilbringe tid der igjen! Da var jeg godt gjennomfrossen – men det var allikevel årets første «seanse» i drivhuset: En god følelse!

Det er interessant å se at de plantene som har stått til overvintring oppi fiskekasser plassert på gulvet (som er dekket av treheller), har klart seg dårligere enn de plantene som har stått på «isopor-sokler»: Tykke isoposplater lagt oppå hverandre. Forskjellen er bare 35 cm i høyden, men den ser ut til å være avgjørende for eksempel for rosmarin og basilikum. Fuksiaer har tålt godt å stå lavt.

I vinter har jeg for første gang «isolert» mitt lille hagedrivhus med bobleplast.  I hele vinter har jeg hatt en liten vifteovn stående på – ikke først og fremst for varmens skyld, men for å få luftsirkulasjon inni dette «plast-teltet». Her har jeg oppbevart fuchsiaer, «svake» lavendelsorter, blodbeger, begonia, rosmarin, hortensiaer – og et fikentre. De fleste har overlevet – og fikentreet har begynt å vokse allerede!

Flere skudd og ett ganske stort blad på fikentreet, som har overvintret i drivhuset
 

Vifteovnen har ikke gitt store utslag på strømregningen, og jeg er godt fornøyd med omsider å ha funnet en praktisk måte å vinteroppbevare ikke-herdige planter på!

Nå har jeg altså så smått begynt å vekke plantene til live etter vinterdvalen. Mange mener at man skal begynne å vanne sånn litt etter litt. Det har jeg liten tro på: Enten er planten i dvale, eller så begynner den å vokse. Og hvis den først begynner å vokse, skal den verken sulte eller tørste her hos meg! Vekstprosessen går nok ikke kjemperaskt, all den stund temperaturen fortsatt faller ned mot null i drivhuset om natten. Men rikelig med lunkent vann har «de overvintrende» fått – og masse mark-kompost. Det føles godt at det spirer og gror rundt meg, selvom snøen fortsatt ligger meterhøy!

For noen uker siden overtok vi et hus i Portugal. Til huset hører noen få kvadratmeter jord: En hekk, litt gressplen og et lite bed inntil en mur. Gjett om jeg følte at vi har gjordt et godt kjøp, da jeg oppdaget at deler av hekken er en svær, frodig, duftende rosmarinbusk! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få små, unnselige rosmarinplanter til å overleve vinteren i hagen her hjemme – det har aldri lykkes. Nå eier jeg en hel hekk!

Den lave hekken i forgrunnen er rosmarin. Gjett om den dufter deilig!

Neste prosjekt der nede er å plante et sitrontre…… O, lykke! I mellomtiden gleder jeg meg stort over at så mange plantevenner har overlevet vinteren i drivhuset mitt, bare ved hjelp av litt bobleplast, isopor  og en vifteovn.

To mål større hage!

Vel – overskriften lyver litt (som alle overskrifter) – men omsider ser det ut til at grunnen har sluttet å synke på den delen av tomten som ligger nord for huset, og dermed kan vi faktisk starte å planere og «ordne»!

Det er på høy tid. Da vi flyttet inn her var den nordre delen av tomten naturtomt, med en dyp kløft med vegetasjon på begge sider og en bekk i bunnen av kløften. Da ny skole skulle bygges ble veien langs vår nordgrense hevet med flere meter, slik at kløften ble enda dypere og brattere – og vanskeligere tilgjengelig og med masse mere mygg….. Så vi takket ja til et tilbud fra kommunen om å fylle opp kløften, og planere ut. Det ble en katastrofe: Fyllmassen viste seg i ettertid å inneholde masse plast og kjemikalier – og entreprenøren hadde åpenbart aldri hørt om drenering. Det har ikke vært mulig å få til noen permanent beplantning her: Grunnen har sunket ned og inn med 30-50 centimeter i året.  På store områder har dessuten alt jeg har plantet og sådd dødd pga. kjemikalier og gift i jorden.

Nå har det gått 10 år siden gjenfyllingen, og vi tror innsynkingen har stanset. Dessuten tror vi at vi har gravd opp det meste av plast og søppel, og at kjemikaliene stort sett er borte. Jeg har sådd ettårige planter litt sånt «rundt forbi» de siste årene for å teste jorden, og nå ser det lovende ut.

Så nå er vi igang! Med store planer! (Det er jo som oftest ikke planer det er mangel på…..). Her skal bli urtehage i en halvsirkel på et platå, omkranset av hekk av aronia og rogn – og «skjermet» helt nederst med en hekk av løpstikke. Mye mer frukt og bær – og to arealer avsatt til kjøkkenhage. Opptil flere skråninger,  hvorav minst en skal bli et steinbed med aromatiske urter. En bålplass med faste sitteplasser skal anlegges, og så må jeg lage en planteplan for et bed som allerede er anlagt under en gammel syrin: Kjempestort, i U-form, med masse vann fra en lekk takrenne og hovedsaklig i skygge……. En spennende utfordring!

Urtehagen skal anlegges på den lille «høyden» hvor grantreet står. Her skal jeg fylle opp, sånn at når man kommer gående rundt hushjørnet på bildet havner man midt inni en «urteverden»: En halvmåneformet beplantning med tett hekk rundt.

Nedenfor urtehagen har jeg plass til en liten kjøkkenhage, og mye frukt og bær. Her har grunnen sunket ganske mye, så det blir en stor jobb å fylle ut og planere.

Langs grensen i nordøst har vi store ambisjoner: En bålplass – godt integrert med skogstomten ved siden av; En stor kjøkkenhage , og en hyggelig sitteplass. Det krever bare litt arbeid……


…og her er min sønn Øyvind i gang, i leid minigraver. Graveren er leid inn for to uker. Men neste søndag reiser Øyvind på ferie, og jeg må både grave og planere alene…… Er litt spent på hvor effektivt det blir! Forhåpentlig greier jeg å moblisere noen gode hjelpere. 

På øst-, sør- og vestsiden av huset er vi ferdige med anleggsvirksomheten. Der består arbeidet nå i vedlikehold, og det vi har fått til av «anlegg» inviterer til kreativitet når det kommer til utnyttelse og beplantning.  Det skal bli veldig godt å få på plass struktur og «rammeverk» på resten av tomten også!

Det har tatt lang tid og krevet mye arbeid, men her på forsiden av huset er vi liksom «ferdige»- i alle fall for en stund……

En tulipanoverraskelse

Jeg har aldri hatt rosa og hvite rembrandt tulipaner før – de er ganske lyse og svakt stripete. Men se om etpar av dem ikke har gjort et aldri så lite sidesprang i utviklingen: Lurer på hva dette kalles på botaniker-språket? Et kronblad som springer ut av stengelen? Eller et stengelblad med farge som kronbladene? Eller noe helt annet? Morsomt er det i hvert fall!

Eksamenstid?

Vel, kanskje ikke helt. Men det er i alle fall nå vi ser resultatene av løkplantingen i fjor høst. Det er alltid spennende! Fungerer fargene sammen? Blomstrer løkene på det tidspunktet vi planla for? Er høydene sånn som vi trodde, eller har vi «bommet» og fått høye tulipaner i fremkant av bedet og de mindre bakerst?

I flere år har jeg ønsket meg et bed med løkplanter i lysende, varme oransje-farger. Hvert år har jeg blitt litt skuffet: Fargen på bildene stemmer ikke – en tulipan som ser knall-oransje ut på bildet viser seg å gå over i lilla- eller rosa-nyanser. «Oransje»-bedet mitt har ofte blitt et ganske kjedelig bed hvor tradisjonelle røde og gule farger har dominert. Men i år fikk jeg det omsider til! Et nesten selvlysende bed, som står der og gløder! Er det ikke vakkert?

Til høsten vil jeg ta meg råd til å plante inn noen keiserkroner i midten av bedet – det tror jeg blir kjempelekkert!

En annen samplanting jeg var spent på var denne: En fylt narciss med laksrosa midt sammen med en matt gul tulipan med rosa sjatteringer. Jeg var ikke en gang sikker på om de kom til å blomstre på samme tid! Men det gjør de – og dette synes jeg er skikkelig lekkert. Dessuten dufter det deilig…….

Å sitte her midt i blomstringen er fantastisk og inspirerende og kontemplativt og fyller meg med takknemlighet. At noen løk, satt ned i jorden om høsten, kan gi så mye glede……!

Omtrent på denne tiden, midt under blomstringen, skuffer jeg rikelig med kugjødselkompost rundt løkplantene. Og strør godt med benmel rundt i bedene. Etter blomstringen får løkplantene stå og visne ned. Da er det viktig at de dekkes av stauder – ellers blir bedene ganske bedrøvelige. Jeg har mye roser i mine løkbed. De vokser og gror, og dekker ganske snart visnende tulipanblader. Legg til noen riddersporer, en peon eller to, løytnantshjerter, heucera og forskjellige sorter storkenebb – som er noen av de staudene som vokser seg store tidlig og fyller godt i bedene – så kan løkplantene få stå og visne ned i ro og mak uten at bedene ser ut som en blomster-kirkegård. En ny runde med benmel om en måneds tid (denne gangen ganske mye!) – så er blomstringen sikret for neste vår. Helt uten å grave opp løk og oppbevare dem og plante dem på nytt.

Noen av løkplantene på bildet er 10 år gamle……

Beskjæring: Nyttig og gøy!

Mange av oss klør litt i fingrene og lengter etter å sette i gang i hagen nå. Her på Østlandet og nordover må vi nok belage oss på å vente adskillige uker. Men en ting kan vi gjøre omtrent på denne tiden: Beskjære trær og busker. Jeg pleier å kombinere beskjæringen med to andre hageoppgaver: Ta stiklinger for å lage nye busker, og plukke inn kvister for driving.

Mange kvier seg for beskjæring, særlig av store busker og trær, og vet ikke riktig hvor de skal begynne eller hvordan de skal gjøre det. Da kan det være greit å vite at det er mye bedre å beskjære lite og ofte enn mye og sjelden.

De fleste av prydbuskene våre blir vakrere og sunnere av årlig beskjæring. Og for frukttrær og bærbusker er det helt nødvendig for å få god avling og friske produkter. Når vi beskjærer hvert år trenger vi heller ikke ta så mye, og det har heller ikke så store konsekvenser om vi skulle gjøre «noe galt» – dvs. ikke optimalt.

Enkel formering av hekkplanter
Vi opplever ofte at enkelte planter i en hekk dør og etterlater seg et tomrom. I tillegg kan særlig eldre hekker bli ganske glisne nederst – noe som ofte skyldes manglende beskjæring. I begge tilfeller har vi behov for å plante inn nye hekkplanter. Da er det kjempesmart å bruke det vi skjærer av som stiklinger!

De beste stiklingene får vi fra kvister og grener som er etpar-tre år gamle. Et greit kjennetegn er kvister som er litt tykkere enn de tynneste på busken, men fortsatt ganske bøyelige. Vi kutter den avskårne kvisten i lengder på 35-40 centimeter, bunter dem sammen (og passer på at de ligger samme vei, og at vi vet hva som er opp og ned på kvisten! Jeg pleier å legge ved en gul navnepinne med spiss, og la spissen peke i vokseretningen), og legger dem kjølig. Buntene kan godt ligge ute i snøen, men da blir svinnet nokså stort utpå våren når temperaturvariasjonene blir store. Jeg har kjøpt meg et ekstra «plante-kjøleskap»: Kjøpte det brukt, fant en plass i kjelleren, og skjønner ikke hvordan jeg har klart meg uten…..  Der legger jeg kvistbuntene, godt merket.

I april kan jeg sette kvistene ned i potter med jord, sette pottene frostfritt, være nøye med vanning og begynne å lage nye planter. Eller jeg kan bruke latmannsmetoden: Vente til faren for nattefrost er over, og stikke kvistene rett i jorden (langt ned – nesten halvparten av kvisten bør være under jordoverflaten) der jeg ønsker nye busker. Sjansen er stor for at «pinnen» min slår rot og blir en flott, ny busk!

Å jobbe uten votter
Det er fint å beskjære nå om vinteren, når planten hviler. Allikevel er det ikke gunstig å beskjære i sterk kulde: Vi påfører plantene sår, og kan risikere frostskader hvis det er altfor kaldt. Beskjæring i temperaturer ned til -5 er helt greit for de aller fleste busker og frukttrær.
Jeg har min egen regel: Så lenge jeg kan jobbe uten votter i noen minutter av gangen uten å få neglebitt, er det OK å beskjære……..

Hvordan gjør vi det?
Et tips, hvis du er veldig i tvil om hvordan du skal gjøre det: Ta et bilde av treet eller busken, overfør det til pc’n, skriv det ut i flere eksemplarer – og bruk korrekturlakk eller en korrekturpenn på papiret for å fjerne de kvistene og grenene du tror bør skjæres bort. Da vil du sitte igjen med flere «utgaver» av det ferdig beskårede treet, og det er mye lettere å se hvordan resultatet blir. Hvis du føler deg skikkelig kreativ kan du bruke fargeblyanter og tegne inn blader i nogenlunde riktig størrelse – så får du et inntrykk av hvordan treet ditt vil se ut.

Noe av det viktigste å huske på er at når du skjærer av en gren eller kvist like ovenfor en knopp, vil den knoppen utvikle seg til en ny kvist. Derfor velger vi å skjære ovenfor knopper som vokser i retning utover fra stammen.

Frukttrær
For frukttrær gjelder det at det blir mer frukt jo større «grenvinkelen» er. Det betyr at vi ikke ønsker kvister eller grener som vokser oppover, men «bortover». Profesjonelle dyrkere henger gjerne små lodd på nye kvister for å få vokseretningen så horisontal som mulig, og dermed grenvinkelen størst mulig. Det kan være greit å ha i bakhodet når vi beskjærer: Vi kutter kvister og grener som vokser innover i treet eller oppover mot kronen, og vi passer på å kutte over en knopp som har vokseretning utover.

Og kanskje viktigst av alt: Hvis vi beskjærer hvert år, gjør det ikke noe om ikke alt ble riktig denne gangen. Uansett får vi kvister og grener som kan tas inn og settes i vann og som vil glede oss med blad og kanskje til og med blomster i mange uker fremover.

litt skjelven nå…..

Jeg er i ferd med å overføre Hageflekken-bloggen min fra «blogger» til «wordpress». Mine lesere skal slett ikke plages med de tekniske grunnene for dette – det får være nok å si at jeg er grundig lei av alt som ikke fungerer i «blogger».

Men en sånn overføring er jo litt skremmende: Alt jeg (og mine lesere) har produsert av innlegg og kommentarer skal fyke gjennom eteren fra googels server (som jo er ganske omfattende) og lande, i rett rekkefølge, her på wordpress……

Og i neste omgang skal jeg forsøke å finne ut hvordan ting funker her: Hvordan jeg får bloggen min til å se ut sånn som jeg ønsker – sånn at dere lesere får lyst til å lese den. Legge til søkefelt og innholdsfortegnelser. Gjøre det lett å navigere og finne frem til det stoffet man ønsker. Lære hvordan jeg dimensjonerer bilder «riktig» i forhold til plass og tekst. Finne ut hvor jeg skal «krysse av» for at innleggene skal være leselige i flere programmer. Huff!

Skummelt. Vanskelig. Spennende!

Bildet er av sønnen min, Øyvind, som absolutt «tar spranget» – hver eneste gang det finnes noe å hoppe over/ned fra/opp på. Jeg får la meg inspirere, og «hoppe i det!»

Løk som aldri kom i jorden

En hårdnakket lungebetennelse har forhindret meg fra å hageblogge en stund. Og ettersom det går mot november, blir det jo forsåvidt stadig mindre hagestoff å skrive om: De fleste av oss er vel opptatt av å «stenge» hagene våre for vinteren nå.

Noe av det jeg liker best å gjøre om høsten er å ta vare på hageredskapene mine. Jeg rengjør skaft og treverk med grønnsåpe, pusser med sandpapir, bruker bivoks på treverk og rustfjerner på metall, sliper og pusser og kvesser og «tar vare på». Det føles meningsfylt og gir tid og rom for takknemlighet og ettertanke. Samtidig er det en god følelse å bruke tid til å vedlikeholde og ta vare på, i en hverdag hvor det å «forbruke» er regelen…….

Oppbevaring av løk
Jeg er ikke ferdig med å sette høstløk. Fortsatt har jeg løk liggende i nett, innkjøpt fra Nederland – og på tirsdag reiser jeg bort for en måned, så jeg rekker antakelig ikke å plante resten. Da må jeg forsøke å oppbevare disse løkene sånn at jeg kan plante dem neste år. Stikkordene er: Tørt, mørkt og kjølig. Og så er det viktig å minne om at løkene trenger ikke oppbevares lenger enn til våren: Man bør absolutt plante «overskuddslageret» av høstløk til våren – løkene trives best i jord! (Men de vil nok ikke blomstre før til neste vår).

Jeg oppbevarer mine løk i trådkurver fylt med løv, i isoporkasser (fiskekasser), i pappkasser foret med aviser eller gamle håndklær, og inntullet i gamle t-skjorter – alt sammen i garasjen eller i en uisolert utebod.

Husk at høstløk (tulipaner, narcisser, krokus, liljer, snøklokker osv) er løk som tåler frost. Vi putter dem i jorden om høsten, og noen uker senere kommer frost og tæle og løkene blir dypfryst! Men for at de skal bevare vekstkraften må de ikke tørke ut – og derfor bør det ikke blir altfor kaldt når de lagres «uten jord».

Gressklipp: En glemt ressurs?

Noen «økologer» av det aller ivrigste slaget hevder med styrke at gressplen er sløsing med matjord og dyrkingsareal, og bør unngås.  Jeg tillater meg å være inderlig uenig – av mange grunner: Å tusle barbent i gresset gir økt livsglede og -kvalitet! I tillegg til å være vakker, er en velskjøttet gressplen rene oppdrettsanlegget for meitemark – som er vår aller beste gartnerassistent, og som vi aldri får for mange av i hagene våre.  Og ikke minst: Gressklipp er verdifull gjødsel og supert til jordekking for å hindre ugressvekst.

Gressklipp kan brukes overalt – både i blomsterbed, rundt frukttrær og bærbusker, og i kjøkkenhagen. Ferskt gress inneholder en god del nitrogen, som er hovedbestandelen i all gjødsel. I kjøkkenhagen tror jeg dessuten at duften av gresset bidrar til å forvirre skadeinnsekter som navigerer seg frem til matfatet ved hjelp av luktesansen: Jeg synes jeg registrerer betydelig mindre kål- og gulrotfluer når jeg dekker med friskt gress etpar ganger i uken.

Her er det squash og rosenkål som har fått ny tilførsel av friskt gress. 
Sammen med ringblomster og tagetes, som såvidt kan skimtes på bildet, bidrar det til å holde kjøkkenhagen fri for både ugress og skadeinnsekter
 

Hekk av pil

En leser etterlyser bilde av pilhekk, og her kommer det. Denne hekken ble plantet sommeren 2009. Da satte jeg ca. 30 cm lange pilstiklinger ned i jorden, dekket til med bark, vannet godt – og overlot plantene til seg selv. Vinteren 2010 høstet jeg masse lange grener som jeg tørket og brukte til bed-rammer. I år har jeg ikke høstet fra hekken: Den står der tett og fin, og er over tre meter høy. Samtidig er den grasiøs – de lange kvistene vaier nydelig og det hvisler lett i bladene når det blåser. Jovisst er pil et flott alternativ til kornell og andre løvfellende hekkplanter!