Gratis hekk? Eller flere solbærbusker? Stiklingsformering er enkelt og gøy!

Her på i lavlandet på Østlandet er det sen og kald vår. Men bjørka har fått museører, både hestehov og hvitveis blomstrer villig vekk, og jammen finnes det også en og annen løvetann blant brennesle- og skvallerkålspirene i hagen. Det betyr at tiden er akkurat riktig for å ta stiklinger av busker og trær. Spar penger og ha det gøy med å gjøre en enslig busk om til en hel hekk!

Denne pilhekken er tre år gammel, og plantet med stiklinger som var ca. 20 cm. høye da de ble satt i jorda.

Det er mange gode grunner til å lage sine egne busker og trær: Det er gøy, det er enkelt og det er gratis! Man kan på en enkel måte få mange planter, som kan brukes til mye: I egen hage, som gaver til familie og venner, som bidrag til det lokale hagelaget – eller man kan lage seg et lite planteutsalg og tjene en slant.

Min begrunnelse for å stiklingsformere i år, er at vi skal flytte. Og selv om jeg gjerne skulle tatt med meg alle plantene fra hagen her til vår nye bolig, er det selvfølgelig ikke praktisk mulig. Men noen planter betyr så mye for meg at jeg absolutt vil ha dem med. Så da tar jeg stiklinger.

Det finnes mange «oppskrifter» på stiklingsformering av busker og trær. Som alltid er det ikke noe som er helt riktig og noe annet som er helt galt. Men her er i hvert fall «min måte»» som har fungert for meg i mange år.

Her er pilhekken ett år etter planting

Jeg starter med å klippe av kvister og grener fra den/de plantene jeg vil ha flere av. Jeg forsøker å finne kvister og grener som er ulike: Noen gamle, noen unge. Noen med utsprungne blader, noen med bare små knopper. Noen med mange vekstpunkter, noen med få. Tanken bak er: Jeg greier ikke å gi stiklingene mine «ideelle forhold», slik profesjonelle dyrkere kan. Derfor må jeg prøve å satse på at i et mangfoldig utvalg plantemateriale vil noe lykkes.

Lengden på stiklingene må tilpasses de pottene jeg har. En tommelfingerregel er at minst halvparten av kvisten/stammen skal være i jord. Det betyr at hvis jeg har 15 cm jorddybde i potten, kan stiklingen være maks 30 cm. Men dette er ingen eksakt vitenskap. Min erfaring er at man lykkes minst like godt hvis så mye som 2/3 av stiklingen er nede i jorda. Det betyr at en stikling på 30 cm gjerne kan stå 20 cm dypt.

For å øke sjansen for at stiklingen utvikler røtter, skråskjærer jeg snittet i enden – akkurat som man gjør med snittroser. Så skjærer jeg bort de aller fleste greiner og skudd og torner, men lar toppskudd og av og til noen få sideskudd stå. Og så bruker jeg en skarp kniv og flenger av litt bark og sørger for å kutte litt ekstra i vekstpunktene (der det vokser knopper, greiner eller torner). Det kunne jo være at stiklingen bestemte seg for å lage røtter istedenfor blader eller kvister eller torner?

Her er to stiklinger av Aronia, svartsurbær, før » behandling»
…og her er de samme stiklingene klare til å settes i jorda

Det finnes mange meninger om hva slags jord som er best for stiklinger. Jeg bruker det jeg har. I noen firedoble pallekarmer har jeg «gjenbruksjord»: Der tømmer jeg pottene fra terrassen og drivhuset om høsten. Det blir en salig blanding av jord og lecakuler og røtter og rotklumper. Perfekt jord, med andre ord! Den trenger tilskudd av næring, men det ordner jeg med gjødselvanning.

Hvis du ikke har «gjenbruksjord» kan du selvfølgelig bruke kjøpejord – eller jord du spar opp fra hagen.

Dette er perlite: Et vulkansk materiale som gjør jorda mer luftig. Et nyttig hjelpemiddel – men absolutt ikke nødvendig for å få et godt resultat!

Jeg blander ganske mye perlite i jorda, både når jeg planter, tar stillinger og sår. Perlite er et vulkansk mineral som gjør jorda mindre kompakt. Man kan godt klare seg uten, og man kan bruke sand og grus som alternativer. Men jeg har altså veldig god erfaring med perlite, og kjøper det ganske billig i store sekker.

Jeg er også storforbruker av lecakuler, både i potter og i plantekasser. Lecakuler er jordforbedrende, de gjør jorda mer luftig, og de sørger for drenering. Men: De er ikke nødvendige! Småstein og grus gjør akkurat samme nytten i plantepottene. Poenget er drenering: At vann må kunne renne ut av potten.

Så: Potten fylles med lecakuler i bunnen, gjenbruksjord blandet med lecakuler og perlite fylles helt opp, og så «stikkes» stiklingene ned. De kan gjerne stå tett – det er flere uker til rotsystemet blir så stort at de må plantes om.

Neste skritt er vanning. Og nå er det ikke nok med en liten skvett fra en kanne: pottene må bli gjennomvåte! Skikkelig rotbløyte!

Her har jeg stiklinger av bl.a. aronia (svartsurbær), svarthyll, hagtorn, prydeple og edelgran. Med ulik høyde og tykkelse er min erfaring at i alle fall over halvparten av stiklingene slår rot og blir til nye planter.

Og så er det bare å vente på resultatet……. 😀