Stappfullt inne – iskaldt ute……

Nå er det rett og slett stappfullt av småplanter og spirer og nysådde potter inne – og helt overfylt i drivhuset. Og ute hagler det, og værmeldingen spår nattefrost. Hva gjør man da?

Jeg har gjort om en kjellerbod til planterom. I skrivende stund er nesten hver eneste kvadratcentimeter fylt av planter i ulike vekstfaser.

Det enkle svaret er: Vi behandler plantene litt ulikt. Vi «følger oppskriften» for noen – og så holder vi noen litt tilbake, ved å vente med ompotting/omplanting, gi mindre næring, litt lavere temperatur og mindre lys.

Jeg blir aldri lei av å understreke: Hagebruk er IKKE «Landbruk Light»! Men fortsatt produseres det frø og småplanter og det skrives om grønnsaksdyrking og kjøkkenhage som om målet er å få flest mulig planter til å modnes på samme tid – akkurat som i produksjonslandbruket! I hagene våre ønsker vi jo nesten det stikk motstte: Jeg vil gjerne høste litt om litt, over lang tid!

Et eksempel: Her er mitt plantebrett med maisplanter i år. Alle frøene har spirt, og jeg har 40 småplanter. Regner med at det vil gi meg minst 200 maiskolber – helt i overkant av hva vi kan spise og fryse ned 😀 Mais trenger en lang vekstsesong, akkurat som kålplanter og f.eks. sellerirot. Så egentlig burde plantene ut nå, men det tør jeg ikke så lenge det fortsatt er fare for nattefrost.

Min løsning er å plante ut ca 1/3 av småplantene på voksestedet nå – i år blir det ca 12 maisplanter. På et varmt og lunt sted, og med god beskyttelse: Jeg legger over både fleeceteppe og fiberduk når meterologene varsler frost. Så potter jeg ca 1/3 om i romslige potter med rikelig gjødsel, og plasserer pottene utendørs der jeg har plass: På terrassen eller en platting eller langs oppkjørselen eller utenfor drivhuset: Så lunt som mulig og obs obs: Med fiberduk eller annen beskyttelse over både dag og natt. Disse planter jeg antakelig ut på voksestedet om 2-3 uker. Den siste tredjedelen av planter lar jeg stå i små, trange potter på planterommet eller i drivhuset, gjødsler minimalt, og satser på å «sultefore» litt i et par uker til. Da planter jeg dem enten ut på det endelige voksestedet, eller over i større potter – helt avhengig av vær og temperatur.

Med litt flaks vil denne forskjellsbehandlingen gjøre at jeg kan høste mais i 3-5 uker, fremfor å måtte forholde meg til 40 høsteklare planter på samme tid.

For planter med kortere modningstid (salat, reddik, bladbete, stangselleri etc. etc.) er selvfølgelig løsningen på «plassproblemene» å så i flere omganger, med noen dagers eller ukers mellomrom. Men for planter som krever hele vår korte, norske vekstsesong for å bli modne, er «forskjellsbehandling» en god strategi 😀.

Mykji lys og mykji varme……

Bare en ørlite «reminder» til alle som lengter etter vår og sommer og ny dyrkingsesong, og som allerede har begynt å så frø inne: Det er en sammenheng mellom lys og varme!

De aller fleste frø trenger varme for å spire – og det er lett å få til: Vi drysser ut frø i potter og såbrett og pluggbrett og doruller og yoghurtbegre, og setter det varmt: I en vinduskarm over en varmovn, under sofaen, oppå peisen, på badet med varmekablene på – og fryder oss og føler oss som riktig vellykkede gartnere når såjorden etter bare noen dager er dekket med ørsmå, lysegrønne spirer.

DSCN0159

Den gode gartnerfølelsen får fort en knekk når de ørsmå spirene etter få dager er blitt lange, myke, blekgrønne stengler med to slaskete småblader øverst. Plutselig sitter vi der med et helt (eller flere) såbrett med spirer som bare blir lengre og mer «strantne»for hver dag -og hva gjør vi da?

Vi plasserer dem kjølig. Vi ønsker å begrense det som på «gartnersk» heter strekningsveksten og fremme rotvekst. Stikk i strid med det vi egentlig ønsker (grønn overflod), bør vi altså satse på at de grønne plantedelene – stengler og blader – utvikler seg så lite som mulig de første ukene etter spiring. Da trenger vi en kombinasjon av lav temperatur og mye lys. Masse lys! Og (nesten) så lav temperatur vi kan greie å få til inne.

Når jeg holder foredrag om dette, pleier alltid noen å protestere: «Jammen, i gartnerier er det alltid varmt!» Ja, det er det (som regel). Men det er også mye mer lys enn vi hobbydyrkere noen gang kan greie å gi plantene våre, uansett hvor mye «proff» plantebelysning vi investerer i.

På samme måte som det er stor forskjell på dyrking i kjøkkenhage og profesjonell grønnsaksdyrking, er det et hav av forskjell på planteoppal i et gartneri og på hobbybasis. I et gartneri skaper man så ideelle forhold som mulig for en plantekultur som skal være leveringsklar på et gitt tidspunkt. (Hvis du satser på dyrking av julestjerner, har du et problem hvis plantene først er ferdige i januar….) Man beregner kulturlengden ut fra lysmengde, ideell temperatur, optimal næringstilgang osv. osv. For oss hobbydyrkere spiller det mindre rolle om paprikaen er moden i juli eller september, så lenge planten er frisk og sunn og bærer frukt. Og vi har ingen muligheter til å gi plantene noe i nærheten av «optimale forhold»: Ikke får de nok lys, temperaturen er langt fra ideell – og ikke bruker vi spesiallagede næringsløsninger.

Da må vi jenke til forholdene så godt vi kan. Og da kan det være ganske avgjørende at temperaturen holdes mye lavere enn det vi tror er riktig. Selv er jeg så heldig at jeg har et eget planterom, med rikelig plantebelysning. Allikevel får jeg best resultater om jeg holder temperaturen så lav som 13-15 grader i flere uker etterat småplantene har spirt. Det gir langsom strekningsvekst, god rotvekst, og robuste planter som skyter i været i helt normalt tempo når våren gjør sitt inntog og temperaturen stiger på naturlig vis.

IMG_3236

 

 

Kom Mai, du skjønne milde?

Sist lørdag var jeg veldig glad for at jeg ikke har ryddet og gjort i stand bedene enda: Om morgenen lå det flere centimenter snø her, og alle spirer trengte all den beskyttelsen de kunne få fra løv og kvast og visne stilker fra i fjor.  Jeg lærte den leksen for noen år siden, da snøen gikk tidlig og jeg føyk ut og ryddet opp og gjorde i stand til vårens blomsterflor. Så ble det barfrost om natten i flere netter – og mange av plantene mine gikk dukken. Siden den gangen har jeg alltid «behersket meg» når vårsola begynner å skinne, og venter til det nærmer seg 17. mai med den store våroppryddingen.

Som kjent er vår hukommelse når det gjelder været svært lite pålitelig, men jeg kan allikevel ikke huske at det har snødd her på Lørenskog i mai så lenge jeg har bodd her. Snøen forsvant selvfølgelig i løpet av dagen – og når jeg først kom meg etter overraskelsen dannet jo kombinasjonen av nysnø og blomstrende løkplanter noen usedvanlige og vakre tablåer…..

I år har jeg det «roligere» når det gjelder såing og småplanter enn ellers: Tiden er kommet for å gjøre ferdig et drøyt mål av hagen på nordsiden av huset. Der ble en dyp kløft fylt igjen for flere år siden – og det viste seg at det ble gjort en dårlig jobb både med fyllmassen og med drenering: Grunnen har sunket og sunket og sunket – flere titalls centimeter hvert år, så det har ikke vært mulig å få til noen permanent beplantning der. Det har forsåvidt fungert greit: Jeg har dyrket masse poteter og grønnsaker sånn litt «rundt forbi» på hele området – men nå ser det ut til at innsynkingen har stoppet, og det er  på tide å få bort inntrykket av en anleggsplass. Når bare jorden tørker opp litt skal jeg leie en minigraver og kose meg med å flytte på noen kubikkmeter stiv leirjord uten å ødelegge rygg og armer – og dessuten flytte på ganske mye stein. (Og ha det veldig gøy!) Så skal jeg invitere til dugnad for å få hentet og spadd og rakt ut noen titalls tilhengerlass med matjord. På grunn av disse planene blir det ingen ordentlig kjøkkenhage i år – og derfor har jeg sådd lite grønnsaker i forhold til hva jeg pleier.

Men litt blir det da: Jeg forsøker meg på flere sorter chili – og har aldri vært plaget med disse ekle fluene og middene som ofte overrasket meg tidligere, etter at jeg begynte å sprøyte småplantene noen ganger i uken med en blanding av (fortynnet) kjerringrokk, valurt og brennesle. Antakelig virker dette både som bladgjødsling og som «avskrekker» mot uønskede småkryp. Innimellom sprøyter jeg alle småplantene mine med ørlite uttrekk/avkok av tørket burot eller reinfann også: Det virker mildt veksthemmende – men bare på de overjordiske delene. Dermed bruker plantene «krefter» på rotutvikling – og blir sunnere og sterkere.

Noe av vårgleden akkurat nå er nettopp å tusle rundt i hagen og i skogen med saks og kurv eller ryggsekk (eller bare store lommer), og høste og plukke nytteplanter som er stinne av vitaminer og mineraler og sporstoffer og masse annet som vi knapt kjenner til. Nesleskuddene går rett til tørking – så har jeg råstoff både til vinter-te og til plantegjødsel og plantevern. Løvetannskudd også. Og valurt. De unge reinfann-bladene i grøftekanten går rett i tørkemaskinen, og blir effektivt sprøytevann mot alskens bladlus og midd.  Bjørkeblader tørkes til te. Vassarve lagt ned i olje tar bort kløen på kommende myggestikk. En overflod og et mangfold som er aldeles gratis og som sikrer glede og helse og vekst for både mennesker og planter!

I tillegg til mange vanlige chili-sorter, har jeg i år sådd noe som Impecta (www.impecta.se) kaller «fiskepepper»: En capsicum-sort som skal være gammel og litt merkelig – og god til fisk og skalldyr. Spennende! Jeg bruker mye chili i matlaging – og i tillegg er det morsomt å gi bort små krukker med chili lagt ned i olje med ulike tilsetninger: Et lite glass varer nesten hele vinteren, og hvis man i tillegg legger ved en oppskrift eller to er dette en populær gave!

Og så har jeg sådd agurk, selvfølgelig – både slangeagurk og sylteagurk. Sylteagurkene setter jeg gjerne ute i potter på varme steder i juni/juli- de tåler mer enn slangeagurkene. Og så er det slett ikke nødvendig å sylte dem: De smaker godt ferske også! (Prøv dem i pai, sammen med f.eks. ost og spinat).

Tomater, tomater, tomater. I år gjør jeg et eksperiment: Jeg sådde 4-5 planter i begynnelsen av februar, og har fortsatt å så noen få planter hver eller annen hver uke helt til nå. Håpet er selvfølgelig at jeg skal kunne høste tomater fra mai til oktober…….. Det er gøy med flere sorter: Bifftomater, busktomater, cherrytomater, nesten-sorte-tomater, stripete tomater, pæretomater, gule tomater…….  den som bare hadde et større veksthus…..! Et «prosjekt» som stadig er blitt utsatt er å samle inn flere tomat-oppskrifter: Det er jo grenser for hvor mange tomatskiver som trengs på grovbrødskiver med gulost…….

Akkurat nå gleder jeg meg aller mest over løkblomstringen: Det er alltid spennende å se hva som lykkes – og hva som ikke ble slik som man håpet. Jeg noterer og fotograferer og planlegger høstens løkplanting allerede nå.

Etpar skrytebilder:

Fargene på disse tulipanene og narcissene synes jeg ble veldig lekre sammen – skal definitivt plante flere til høsten! Og kanskje plante inn noen lave, ensfargede blå perleblomster under?

…og dette ble jo også ganske delikat, synes jeg:

Mye å glede seg over, mye å undres over, mye å erfare og lære.

Du verden, så priviligerte vi er, vi som disponerer noen kvadratmeter av Moder Jord!

"Four seeds you have to grow…."

«Four seeds you have to grow
One for the pheasant, one for the crow.
One to rot and one to grow»
Poesien er kanskje ikke helt på topp i dette gamle, engelske ordtaket – men rådet er godt: Å så fire frø for å sikre seg minst en plante som vokser opp er en god tommelfingeregel.
Man kan bli ganske forvirret av å lese hageblader og -bøker. Jeg har bladd litt i noe av det som er skrevet om å så frø – og kjenner at det er lett å bli litt motløs: Det er så mange «oppskrifter» og råd, og det trengs så mye utstyr, og det er ingen grenser for hva man absolutt må huske på å foreta seg med disse såpottene om tre dager og to uker og en måned…….

Det viktigste for å få frø til å spire er fuktighet.
Det viktigste for å få spirene til å bli til levedyktige planter er lys, vann og næring.

Og så må vi i tillegg sørge for at plantene våre har en nogenlunde grei temperatur å vokse opp i – og for noen planter betyr det at frøet må utsettes for litt vekslende temperatur for å spire.

Så enkelt er det faktisk!

Det spiller ingen stor rolle hva vi sår i: Frøet inneholder alt som er nødvendig for spiring. «Alle» ser ut til å mene at vi må så i næringsfattig jord, såkalt «såjord», fordi røttene til de skjøre plantene kan ta skade av jord som inneholder «gjødsel», altså næringstoffer. Dette er (nesten) bare vrøvl: Du kan forsåvidt godt så i kompost, bare den er skikkelig omdannet. Men vi må ikke bruke kunstgjødsel – som jeg har skrevet før: Det innebærer tvangsforing av plantene, og det tåler ikke små spirer.  Jorden skal heller ikke inneholde for mye nitrogen – det kan gjøre plantene slengete og forvokste. Og så er det en fordel for de fleste frø som skal spire at voksemediet ikke er for kompakt – derfor kan det være smart å blande inn litt sand eller vermulicitt i det øverste jordlaget, der de aller første spede røttene dannes.

Jeg sår ofte i litt større potter. Dette er ren latskap: Jeg slipper å prikle om plantene så raskt, og trenger ikke å være så nøye med å tilføre næring. Da fyller jeg gjerne potten 1/3 opp med ren kompost, lager et midtsjikt av vanlig plantejord, og i den øverste tredjedelen fyller jeg plantejord blandet med sand, vermulicitt eller perlite sånn cirka 50/50. På denne måten får de første røttene et «snilt», luftig medium å vokse i, og etterhvert som røttene kommer dypere ned finner de gradvis mer næring. Dette fungerer veldig godt med større frø: Da blir fire frø pr potte helt passe.  Ulempen med denne metoden er at pottene tar stor plass.

 Scabiosa-frø – og senere småplantene – er passe store til at fire av dem kan vokse i samme potte i flere uker. Arbeidsbesparende! Laminert plantepose som etikett er kanskje ikke så veldig lekkert – men utrolig praktisk! Da har jeg alle opplysninger jeg trenger om plantene tilgjengelige når jeg skal potte om eller plante ut.

Torvbriketter er et annet alternativ: Jeg bruker dem mest til planter som jeg planlegger å plante rett ut. Da slipper røttene å forstyrres. Men torvbrikettene kan selvfølgelig settes over i større potter etterhvert, og dermed brukes til alle typer planter. Også denne metoden er mindre arbeidskrevende enn å så flere frø i f.eks. en isboks og prikle hver eneste spire over i en større potte. På den andre siden kan jo prikling være riktig hyggelig arbeid, hvis man ikke har altfor mange planter som skal tas vare på. Og torv er jo en begrenset ressurs, så i en økologisk hage bør vi antakelig begrense bruken – i alle fall være bevisst på å ikke bruke torv i utide.

Det aller viktigste for nysådde frø er at jorden holdes fuktig. Den enkleste måten å gjøre dette på er å dusje godt over potten/briketten/boksen med lunkent vann, og dekke over med plast. Jeg pleier også å sørge for å ha noe fuktig under pottene: Undervaningsduk, et gammelt håndkle, avispapir – det meste duger! Men det går godt an å la pottene stå utildekket – da må vi bare være påpasselige med å dusje dem regelmessig.  Ferdigkjøpte minidrivhus finnes i mange størrelser, utforminger og prisklasser – og fungerer kjempefint, synes jeg. Men nødvendige er de ikke!

Hvis man sår mye, kan merking av såpottene fort bli en utfordring – særlig for potter som settes ut i snøen. Vannfast tusj holder seg dessverre ikke vannfast så lenge – verken på plast eller merkepinner av tre. Jeg har funnet en løsning jeg synes fungerer godt: Jeg laminerer frøposene – eller gule «post it»-lapper – ved hjelp av en billig lamineringsmaskin (Claes Ohlsson), og stikker disse ned i pottene. Da har jeg også plass til å skrive ekstra opplysninger, f.eks. om voksemåte, blomsterfarge, høyde eller hvor jeg har tenkt å plassere plantene.

Her har jeg sådd 80 torvbriketter med rynkerose – Rose rugosa. Planen er at det skal bli hekk om noen år. Brikettene står tett i tett i en plastkasse (med rikelig hull for god drenering), som skal settes ut i snøen om noen dager. Jeg tar ikke bryet med å dekke hele kassen med plast, men dusjer over den minst en gang om dagen.