Eggeskall – en flott ressurs i hagen

Ville bare minne om at eggeskall, både fra rå og kokte egg, er en flott hageressurs. Selv tar jeg vare på eggeskall hele året: Skyller dem, legger dem i en boks eller bolle med litt tørkepapir i bunnen – og knuser dem med en sleiv når boksen er full. Jeg bruker eggeskall både i kjøkkenhagen – særlig på kålplantene – og i rosebedene. Eggeskall er en god jordforbedrer, og gir en langsiktig kalkvirkning. Litt som skjellsand. Enkelt, og aldeles gratis. Og god ressursutnyttelse. Dessuten lager eggeskallene en effektiv barriere mot snegler, som verken liker kalk eller skarpe kanter. 🙂

 

Bladlus på rosene? Bladlusas liv er preget av undre, jomfrufødsler, matriarki og orgier! Jeg har skrevet et eventyr om det :-)

Akkurat nå blir vi hage-eiere invadert av den første «bølgen» av skadegjørere. Liljebillene herjer. Spinnmidden er superaktiv. Og bladlusene – som det finnes et enormt antall varianter av – kryper og krabber overalt. Vi plukker og dusjer og sprøyter – og stort sett går det jo bra.

Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det «Eventyret om frøken B»:

Eventyret om frøken B.

(Et bidrag til hageundring:)

Om Jomfrufødsler, Orgier og andre Spennende Hendelser

Det var en gang et Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.

Mens vinterstormene buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.

Etter mange måneders søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to – og lille frøken B. krøp ut i verden.

Etter at hun hadde vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine, krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp full av deilig plantesaft.  ”Dette livet er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.

Da hun hadde spist både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!

”Merkelig”, tenkte frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett ut av meg”?

Frøken B hadde jo aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme). Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker…..

”Nåja,” tenkte frøken B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!” Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.

Gjett om hun ble overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225 levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!” tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.

Og sånn fortsatte det. Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et under – i B-slekten er det helt dagligdags!)

Ikke rart at hun mistet tellingen!

Innimellom ble noen av medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.

I slutten av juni skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.

Helt sikkert var det imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!

”Nå får jeg visst aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.

Frøken B. begynte å bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna, oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle epletreet fullt av B-jenter – og stadig nye generasjoner kom til.

Hver gang det var helt fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til, ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som seilte bort og slo seg ned i nabolaget.

August var usedvanlig varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.

Så skjedde det noe som ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn! Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg forskjellig fra alt man var vant til der i familien!

I løpet av kort tid var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.

B-barna som ble født som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!

De aller eldste B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.

Orgien varte størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å legge egg!

Eggene dyttet de godt inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange uforklarlige hendelser og prosesser.

Og i barksprekker overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei, tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye (levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før sånn cirka i slutten av august neste år…….

Fortsatt mange hagegleder!

I går slo jeg av varmen i drivhuset, og koplet fra vannslangen. Det er alltid litt vemodig: Nok en sesong er over.

Tid for ettertanke. Tid for læring: Hva fungerte? Hva gikk galt?

Tid for takknemlighet. Tid for å akseptere naturens syklus, og se skjønnheten også i forråtnelse, forfall og død. Hagen er en fantastisk læremester.

Nå er de siste tomatene lagt i tørkeapparatet: De vil gi smak og duft av sommer i hele vinter!

I år har jeg ikke hatt noen skadedyr eller sykdommer på plantene i drivhuset. Det er første gang på mange år. Selv chiliplantene har vært fri for skadedyr hele sesongen – det har jeg aldri opplevd før!
Nå skal jeg bære ut plantene og legge dem i komposten – og så gidder jeg ikke vaske ned drivhuset før til våren. I mellomtiden håper jeg kulden dreper riktig mange soppsporer og bakterier og egg……

Hittil er det blitt over 20 glass med tørkede tomater i olje fra årets avling. Noen blir julegaver, men de fleste beholder vi selv. Det er knallgodt følge til fisk, kjøtt, ost, pasta, pizza, pølser, gryteretter……… Smaken kan varieres i det uendelige: Jeg foretrekker å legge de tørkede tomatene ned i god olivenolje bare tilsatt noen hele pepperkorn. Senere dytter jeg etter behov og lyst ingefærskiver, hvitløksbåter, løkringer, og all verdens urter ned i glassene. Det smaker sommer!

Det går ubønnhørlig mot slutten av innhøsting og matauk. Men helt slutt er det ikke. Jeg graver fortsatt opp løvetannrøtter: Tinktur av løvetannrot virker avgiftende og betennelseshemmende – og har ingen bivirkninger. Som revmatiker er jeg helt avhengig av det! Jeg putter opphakket, tørket løvetannrot i glass, fyller opp med rent brennevin (vodka eller brandy), lar stå og trekke i noen uker før jeg siler fra – og heller «brygget» over på flasker med dråpeteller. 5-6 dråper i et glass vann etpar-tre ganger daglig gir god virkning når det tas over tid. Det går også an å la etpar spiseskjeer tørket rot trekke i kokende vann, men da må man innta langt større mengder: Jeg har sett anbefalinger opp mot 6-8 kopper pr. dag.

Og fortsatt sanker jeg mynte, timian, solbærblader, valurtblader, salvie og oregano. Det blir te og tinkturer til glede og nytte gjennom hele vinteren. Fortsatt finnes det også frø som kan sankes inn og sås – enten nå og settes rett ut i potter, eller inne utpå vinteren.  Staudefrø som har blitt liggende i kjøleskap eller fryser kan også sås nå: Dryss dem ut i potter og brett og kar (pass på drenering), og sett dem ute på et litt beskyttet sted – gjerne med en fiberduk over, så ikke grådige fugler forsyner seg av sådden. 

Kjøkkenhagen har lært meg en viktig lekse i år: Pass på å sprøyte/vanne for å forebygge sykdommer og skadedyr – det er så mye lettere å forebygge enn å hindre skadevirkninger når sykdommen/skadedyrene har fått etablere seg. Rosenkålen min var så uvanlig fin i år. Jeg plantet tagetes tett rundt plantene – og så ikke en eneste kålflue eller andre ufyseligheter i mange uker. Det gjorde at jeg slappet av og trodde at «jobben var gjordt»: Jeg droppet all forebyggende sprøyting, og glemte helt å legge fiberduk over kålplantene da vi reiste bort i august. Resultatet er oppspiste planter – har jeg flaks får jeg nok rosenkål til nyttårskalkunen….. huff!

Disse rosenkålhodene hadde knapt gitt ståkarakter til eksamen i grønnsaksdyrking!

Grønne og umodne tomater legger jeg ned i sur-søt lake, gjerne med litt urter. Det blir godt «følge» til julens pinnekjøtt – og kan brukes som en spennende erstatning for tradisjonell agurksalat til  laks og ørret.

Umodne og halvmone tomater i sur-søt lake: Om etpar uker dytter jeg noen laubærblader oppi krukken. Så kan den stå og godgjøre seg helt til årets første pinnekjøttmiddag på «Juleverkstedet» vårt i begynnelsen av adventstiden.

Noen lavendelplanter blomstrer fortsatt. Og hvert eneste år er det vanskelig å bestemme seg for enten å ta sjansen og la lavendelplantene overvintre ute – eller å spa dem opp, klippe dem ned, og la pottene stå i uteboden eller garasjen over vinteren. I år tror jeg at jeg klipper opp litt granbar og legger rundt og over som beskyttelse, og lar dem stå ute. 
Det er viktig å drysse litt skjellsand rundt plantene før man legger på granbar, for å motvirke at barnålene gjør jorden sur (dvs. lav pH). Mange planter greier ikke å ta opp de næringstoffene de trenger hvis jorden er for sur – og da hjelper det altså ikke å gjødsle!  Hvis det er vanskelig å få tak i skjellsand, kan man bruke vanlig hagekalk – men da bør man nok kalke litt nå og litt mer til våren. Skjellsand har en langsiktig kalkvirkning: Strø på et tynt lag under granbaret nå – og jobben er gjordt. 

Sukkerertene vokser stadig iherdig – det ser ikke ut til at temperaturer ned mot frysepunktet enkelte netter affiserer dem det minste! Hver eneste dag produseres det nye blomster og belger. Jeg vurderer å legge fiberduk over klatrestativene, for å se om det er mulig å forlenge vekstsesongen til disse fabelaktige plantene enda mer.

Hvert eneste år bestemmer jeg meg for å så mye mer sukkererter til neste år. I år har jeg sådd omtrent 12 løpemeter: Tre «klatrestativer» på to meter hver, og med erteplanter på begge sider. Allikevel får jeg aldri nok til å lage et vinter-forråd: Sukkerertene er simpelthen så utrolig gode at de spises opp på veien fra hagen til kjøkkenet. Hver gang! 

Jeg er litt forelsket i hjertetreet – Cercidiphyllum japonicum.  Det er så nydelig! Med høstfarger i motlys er det en åpenbaring! Se denne lenken for mer informasjon om dette vakre, lille treet: http://www.umb.no/ipm/artikkel/manedens-plante-hjertetre-cercidiphyllum-japonicum/
Ett år laget jeg bokmerker av høstbladene til hjertetreet: Jeg presset bladene og la dem inn i plastlommer som jeg laminerte. Det ble kjempelekkert! 
Tidligere i sommer plantet jeg om litt peppermynte, og var spent på plasseringen: I skyggen under et gammelt grantre, omgitt av heller og en treplatting. Men mynten stortrives der, og jeg høster og tørker og fryder meg over overfloden fra hagen.
Man får aldri nok mynte. Men disse vekstkraftige plantene sørger greit for at mynte heller aldri blir mangelvare: Det kan være en utfordring å holde plantene i sjakk: De sprer seg særdeles villig.

Hortensia kommer i mange ulike farger og med forskjellige blomsterformer. Bildet gjengir ikke riktige rødfarger: I virkeligheten går de mer over mot rustrødt enn lilla. Jeg må tilstå at jeg avogtil synes disse plantene grenser mot det vulgære, der de liksom står og spjåker seg til i bedet. Men samtidig utgjør de kjærkomne fargeklatter i hagen nå når så mye er avblomstret. Og ser man nærmere på blomsterklasene, er de jo som små kunstverk!

Hortensia: Vakkert eller spjåkete? Eller kanskje litt av begge deler?
Fortsatt finnes det en og annen forvokst squash i kjøkkenhagen. Det er jo faktisk grenser for hvor mye squash man greier å sette til livs i løpet av noen korte høstuker,  så det blir som regel noen til overs til komposten.
Husk å skrape ut frøene fra en av de (mange) squashene som blir til overs – legg dem til tørk i et kaffefilter. Så har du frø til nye planter til våren.

Eiketreet som jeg plantet i fjor så lenge ut til å mistrives – men jammen har det kommet seg igjen. Nå har det fått en rødfarge som er prikk lik husfargen!

Det er alltid høytidstemt å plante trær: De skal stå på samme sted i mange, mange år. Denne eika skal (forhåpentlig) stå akkurat her lenge etter at jeg er borte. Trær gjør meg ydmyk……..

Ett skarve glass gelé av prydepler har jeg laget i år. Det får holde. Resten av avlingen blir til verdifull fuglemat utover vinteren.

Bær og frukt som henger igjen på trærne blir verdifull mat for fuglene til vinteren.

Reddikker kan vi fortsatt høste av hver dag – og de smaker fremdeles friskt og godt. Men nå må jeg nok snart høste resten. Jeg pleier å bestemme meg for en siste innhøstingsdag fra kjøkkenhagen. Da høster jeg alt som er igjen, skjærer og kutter opp – og tørker.  Hvis jeg er misfornøyd med utvalget i «restavlingen» hender det jeg jukser litt, og kjøper inn noen økologiske kålrot, blomkål, persillerot og sellerirot som jeg tørker sammen med kjøkkenhage-avlingen. Det blir som regel noen norgesglass med blandede tørkete grønnsaker. Som gir en utrolig velsmakende og sunn basis for grønnsaksupper gjennom hele vinteren.

Tørkede reddiker er en utmerket ingrediens i grønnsaksuppe

Det er mange grunner til å ha noen busker med svartsurbær (Aronia) i hagen: Bærene er utrolig rike på vitaminer. Vi sverger til et «shot» med ren juice hver morgen vinteren gjennom. Jeg fyller saftkjelen med bær, og tapper saften over på isbitposer som puttes i fryseren. To «biter» er nok til en supersunn frokostdram.
Men selvom man ikke nyttigjør seg bærene, er buskene verd å ha for sin prydverdi om høsten: Fargene er nydelige!

Aroniabusk i høstskrud – en pryd for hagen!

Solhatten står fortsatt og lyser opp – men er absolutt over sin glansperiode.

Høstanemonene kommer trofast igjen hvert år. Disse måtte plantes om da vi bygget ny terrasse, men ser ut til å ha klart omplasseringen godt: Masse blomster – og enda flere knopper! Til våren tror jeg de kan deles.

Høstanemoner er en av disse plantene som liksom forsikrer oss om at «livet lever» selvom det går mot høst og vinter. Jeg blir glad hvert eneste år over den overdådige blomstringen fra anemonene på en tid hvor det meste visner og enten dør eller går i dvale. 

En av mange grunner til å plante roser er den høstgleden de gir. Selv etter denne regnfulle sommeren, står flere av både busk- og stilkrosene i nydelig flor fortsatt.

Klematisen blomstrer også fortsatt

Denne stauden kaller jeg «soløye», men det er muligens helt galt? I hvert fall blomstrer den trofast år etter år, og sprer seg forholdsvis mye. Den lyser godt opp!
Storkenebb er en plante jeg blir mer og mer glad i. Foreløpig har jeg fire sorter – og denne rosa/lilla varianten blomstrer helt til frosten kommer. Nydelig kantplante!

Og nå kommer høstastersen. Jeg synes vel egentlig ikke den er så vakker, men den gjør seg godt som kantplante i et bed med avblomstrede stauder og sommerblomster.

Gullris – Solidago – er en typisk mormor-plante, eller «cottage garden plant», hvis vi vil ha det på engelsk. Den fyller godt i bedet, og kommer trofast igjen. Denne plantet jeg da vi flyttet hit i 1998. Gullris er en gammel medisinplante, som absolutt forsvarer sin plass i husapoteket: Tørkede blomster og blader kan brukes mot magekatarr – særlig hos barn; mot hoste og som munnvann mot munnskold eller blemmer i munnhulen. Blandet med litt mynte eller timian gir gullris en smaksrik og god te – anbefales sterkt til alle som ikke har forsøkt den!

Når vi i tillegg vet at hvis du putter en bit av planten i lommen, vil du få møte din hjertens utkårede i morgen; når du holder planten hånden vil blomsten «nikke» i den retningen hvor du har mistet noe eller hvor en skatt er begravet; og at hvis gullris selvsår seg nær huset vil husstanden snart få uventet rikdom – ja, da bør selvsagt ingen hage være uten gullris!

Gullris trives overalt, fyller godt i bedet, sprer seg moderat, lar seg lett dele og flytte, blomstrer lenge utover høsten med en litt neddempet gulfarge – og er et nyttig tilskudd til husapoteket. Kan man egentlig forvente mer av en staude? 

Lammeøre (Stachys byzantina) regnes oftest som toårig. I fjor plantet jeg ut småplanter, og barnebarna var ganske fasinert av å klappe på de myke, vakre bladene. I år blomstret plantene, og fikk et mer uryddig utseende. Antakelig har plantene avsluttet sitt livsløp med denne blomstringen. Men se om ikke det dukker opp en haug med nye småplanter som har selvsådd seg! Her blir det absolutt masse lammeører til neste år også!

Fortsatt er det mulig å høste frø fra Lammeøre: Noen av frøene sitter fremdeles fast inne i «hamsen». Jeg tror jeg vil strø noen av dem rett ut i bedet – og putte noen i potter.  Lammeøre er en flott «utfyllingsplante» i staude- og sommerblomstbed, og gir nydelig kontrast til f.eks. buskroser.

Kitaibela vitifolia heter denne skjønnheten. Jeg kjøpte frø hos Impecta for mange år siden, fordi blomsten så så nydelig ut på bildet. I katalogen står det at den kan bli 125 cm. høy, og kalles «Balkanmalva» på svensk. Plantene mine er delt og plantet om mange ganger. Blomstene er praktfulle! Men: De nøyer seg slett ikke med å stoppe veksten på 125 cm. Mine planter er nå over tre meter høye……. De visner helt ned om høsten, og skyter i været med rekordfart fra tidlig sommer.

Kitaibela vitifolie – lettdyrket, tåler alt, blir så stor at den kan brukes som «skjerming» f.eks. mot innsyn, sprer seg bare moderat – og er nydelig. Impecta (http://eline.impecta.se) har frø!

Nå er det tid for løkplanting! Det er en av høstens store gleder: Å ligge på knærne og sette løk, og drømme om vårblomstringen………

Nå bugner det i hagen!

Dette er en fantastisk tid i hagen. Uansett vær: Nå ser vi resultatene av alt vi har gjordt og sådd og stelt og gjødslet og klippet. Dessuten ser vi at det spirer og gror overalt, helt uavhengig av vår innsats. Tid for nytelse – og for undring og refleksjon……..

I dag sprang de første peonene ut! Et like stort under hvert år! De røde gjør seg godt sammen med lammeøre (Stachys byzantina): Både form, farge og tekstur gjør at plantene fremhever hverandre.

På den andre siden av de røde peonene har en blå lupin slått seg ned – helt uten samtykke eller planlegging. Den blir nok fjernet senere i sommer – men akkurat nå er fargespillet nydelig!

Gul valmuesøster (Meconopsis cambrica) 
(«Søstre! Akkurat som oss! utbrøt vårt barnebarn på 2 år 
da jeg fortalte henne og storesøster på 4  hva den gule blomsten het…)
Den er vakker, blomstrer lenge, selvsår seg – men moderat, fyller godt i bedet og vokser nesten overalt. Her blomstrer den østvendt og i halvskygge. 
Høsten 2009 plantet jeg ut fire frøsådde småplanter her. To år senere dekker den nesten to kvadratmeter.

De første jordbærene ble plukket og spist i dag! Det markerer innledningen til mange uker med en følelse av overflod: Å gå ut i hagen og plukke jordbær til frokost………….

‘Claire renessance’. I mine øyne en nær perfekt rose……
Her har jeg laget klatrestativer for sukkererter av bambustokker og pilkvister. De fungerer kjempegodt! Men stativene kan godt lages av andre materialer: Rette stokker og litt bøyelige kvister er alt som trengs for å lage både funksjonelle og dekorative klatrestativer til bønner, erter og andre klatrende nytteplanter. I forgrunnen av bildet står noen maisplanter.

Rosenkålen står fint, og squashen er nesten høstemoden. 
Jeg planter tagetes og ringblomster tett-i-tett rundt kålplantene – 
og har ikke sett en eneste kålflue hittil i år! 
Her er en rad med rosenkål – er de ikke flotte? 
I bakgrunnen er blant annet stangselleri og salat – og klatrestativene for sukkererter, som ble sådd i dag. 
De har kort vokse- og modningstid, og kan godt sås helt frem til midten av juli her i Østlandsområdet. 
I skyggen under lønnen ved lekestuen har jeg plantet hosta (bladliljer) med hvite bladkanter. 
De lyser vakkert opp i skyggen under treet! 
Og et sted inni buskene like bak lekestuen står det to feer og kysser hverandre……

Roser uten sprøyting

Washington DC:
Her i USAs hovedstad forsøker jeg alltid å få tid til et besøk i «The National Botanical Garden». Den ligger ved foten av trappene opp til Capitol Hill, og ble i sin tid laget av en tverrpolitisk gruppe senatorer for å ta vare på nordamerikanske nytteplanter. (Tenk om en tverrpolitisk gruppe av våre stortingsrepresentanter kunne gjøre det samme i Spikersuppa eller på Tullinløkka!)

Selve hagen er ganske liten, og en vesentlig del av den er en rosehage plantet i renessansestil. Det spennende med akkurat denne rosehagen er at rosene dyrkes uten sprøytemidler eller kunstgjødsel, og med utstrakt bruk av bunndekkende planter som avskrekker skadeinnsekter.  Mange planter i myntefamilien anbefales ofte brukt i samplanting med roser – og det gjøres også her:

Her har te-rosen ‘Manou Meilland’ fått selskap av Calamintha nepeta ‘Blue Cloud’. Praktisk, lekkert – og når det samtidig gir god plantehelse er det ingen grunn til å ikke kopiere ideen……

Selvom det er mange «mynter» i rosehagen, er det enda flere planter fra Artemisia-slekten. Og det er spennende, fordi det gir inspirasjon til å eksperimentere videre med villplanter som burot og reinfann brukt som sprøytemiddel mot skadedyr! Både burot og reinfann tilhører artemisia-slekten, de er viltvoksende og finnes overalt – og jeg har selv brukt dem som gratis og effektivt plantevernmiddel i mange år.

Vi ønsker vel ikke å plante inn verken burot eller reinfann i rosebedet. Men det finnes bl.a. mange flotte malurt-sorter (fortsatt er vi i artemisia-slekten) som er nydelige sammen med roser – og som antakelig har de samme egenskapene når det gjelder å holde skadeinnsekter borte. Særlig de sortene som har hvite, grå og sølvskimrende blader er lekre!

Her har Auston-rosen ‘AUSmum’ fått selskap av Artemisia stellariana ‘Silver Brocade’. Det finnes mange andre artemisia-sorter som også «kler» rosene våre.

Vakre, robuste bunndekkere som avskrekker skadeinnsekter, bidrar til bedre plantehelse og dessuten fremhever rosenes skjønnhet – det må vel kunne konkurrere med et hvilket som helst Kinder-egg?
Jeg skriver dette mens jeg venter på flyet hjem fra USA. Har vært borte i halvannen uke. Og selv om jeg elsker å reise og har hatt en alle tiders tur, kjenner jeg at jeg er hoppende forventningsfull og veldig klar for å komme hjem til hagen og se hva som har skjedd mens jeg har vært borte. Hva blomstrer? Hva spirer? Har noen av de plantene jeg flyttet ut før jeg dro bukket under for frostnettene som har vært? Om noen timer får jeg svarene……..

Friske planter neste år!

«Forebyggende helsearbeid» i hagen starter om høsten. Det er nå vi legger grunnlaget for friske planter neste år. Innen økologisk hagebruk er vi opptatt av at jorden skal dekkes med organisk materiale. Men mange glemmer å si er at før jorddeking om høsten må vi rydde bedene grundig, for å fjerne sykdomssmitte. Uten denne ryddingen overvintrer soppsporer, innsektsegg og virus i jorddekket, og angriper plantene neste år.

Mange planter får angrep av sopp, rust, skurv osv. osv. nå om høsten. Det er egentlig ganske normalt, og ingenting å være redd for – så lenge vi sørger for at smitten ikke overvintrer. Da er en full opprydning i og rundt bedene og plantene nødvendig. Fjern alle visne plantedeler på og rundt roser og stauder, frukttrær, bærbusker og i grønnsakshagen. Angrepne kvister og grener bør skjæres helt av. Det er bedre å ta for mye enn for lite!

Epleskurv kan være plagsomt – spesielt hvis smitten får overleve i treet eller på bakken

Hvis en plante er hardt angrepet av f.eks. skurv eller rust er det lurt å fjerne det øverste jordlaget også. Hvis du har en varmkompostbinge går det greit å legge dette avfallet, inkludert jorden, i bingen. Men i en vanlig kaldkompost vil smitten leve videre. Derfor brenner eller kaster vi disse planterestene.

Men dette er ikke alltid nok: Soppsporer, innsektsegg og larver overvintrer gjerne under bark, i bladfester, inne i frøhus etc. etc. Derfor bør utsatte planter få en skikkelig vask!

 

Rosestråflekk. Sånn vil vi helst ikke at rosene våre skal se ut!

Høystsprøyting
De beste økologiske plantevernmidlene lager vi selv. Kjerringrokk og bregner er de beste hjelpemidlene mot de vanligste soppsykdommene. Jeg pleier å legge til litt løkskall eller hvitløk og en håndfull blader av reinfann og valurt også. Fyll en beholder med disse plantene, hell over kokende vann slik at alle plantedelene er dekket, legg på lokk og la «brygget» trekke i noen timer. Det kan godt stå over natten.  Dette sprøytes på plantene ufortynnet, gjerne flere ganger i uken fra nå av og til frosten kommer. Jeg merker stor forskjell på mine roser, epletrær og solbærbusker etter at jeg begynte med denne høystsprøytingen.

Høy fuktighet og lav pH gir et glimrende klima for mange soppsykdommer. Høstregnet er det vanskelig å gjøre noe med. Men vi kan enkelt sørge for at både jord og blader holder litt høyere pH: Vanlig treaske fra peisen er kjempefint til å strø over planter som lett blir angrepet av sopp. Det ser kanskje ikke så lekkert ut – men er tross alt mye bedre enn syke planter! Strø litt aske i bedene også – all jord blir surere etterhvert, og har godt av litt naturlig kalk.

Spesialbehandling for yndlingsrosen
Mange av oss har en eller etpar roser som liksom har en særlig plass i både hjertet og hagen. Mine yndlinger er tre eksemplarer av Darwin-rosen ‘Peace’. De steller jeg litt ekstra med: I tillegg til å sprøyte med bregner, kjerringrokk, løk og reinfann pensler jeg stilker og blader med en bakepulveroppløsning. Jeg bruker 1-2 ss. bakepulver vispet ut i en liter vann (som oftest urtevann), og pensler etpar ganger i uken omtrent fra skolestart om høsten. Siden jeg begynte med dette har disse rosene verken hatt rust eller stråflekk – men noe vitenskapelig grunnlag for å si at det virker har jeg jo ikke. Kanskje andre vil prøve, så kan vi sammenligne resultatene?

Nå om høsten planter vi dessuten hvitløk både i rosebedet og under bærbusker og frukktrær. Det virker avskrekkende på mange skadedyr, motvirker sykdommer – og gir oss deilig, fersk hvitløk neste år. Bedre enn Kinderegg!

Frukttrær
Jeg synes frukttrærne også fortjener litt spesialbehandling. Regelen om å «rydde og rengjøre» i og rundt trærne gjelder selvfølgelig: Jo større åpent område med smittefri jord vi har rundt trærne, jo friskere blir de. Fjern alle syke plantedeler, og rydd for all del bort all nedfallsfrukt!  Så sprøytes trærne med kjerringrokk/bregne-vann, gjerne flere ganger i uken i høstmånedene.
Når jeg har sprøytet i noen uker, pleier jeg å gi stammene en omgang med en velling av leire og urtevann: Siden jeg har leirjord i hagen har jeg råmaterialet for hånden. Hvis man har sandjord må man kjøpe leire – eller ta med seg en pose fra skog eller utmark.   Leiren blander jeg med urtevannet til en tynn grøt, og så bruker jeg en stor malepensel til å stryke vellingen på stammer og greiner. Dette hindrer skadeinnsekter i å legge egg i bark- og grenspreker, og virker også forebyggende mot soppsykdommer som skurv og monilla.

Denne helsesjekken i hagen om høsten tar jo litt tid -men sparer meg for masse tid og irritasjon til neste år!

Les Jardins du Musée International de la Parfymerie

I går besøkte vi «parfymehagen» utenfor Grasse i Provence. Grass er (eller liker å bli omtalt som) verdens parfymehovedstad. Her produseres det plantessenser som selges til internasjonale parfymeprodusenter – som blander essensene etter sine egne (hemmelige) oppskrifter. Essensene produseres for en stor del fra planter som dyrkes her i distriktet. Mange av plantene er velkjente også i vårt klima – for eksempel var det overraskende å se hvor mange planter i artemisia-slekten som brukes til parfyme! Her var både abrodd, malurt og reinfann!

Malurt og rosmarin
 

Selvfølgelig var det aller mest lavendel og roser. Men også mye mynter.

Flere av myntene dyrkes i store krukker for å hindre at de krysser seg med hverandre, og begrense spredningen. Adskillig mer dekorativt enn å grave dem ned i en plastbøtte slik mange hagebøker anbefaler!

Denne demonstrasjonshagen er ikke så stor – og vi ble oppmuntret til å plukke kvister og gni på blader og og knuse blomster og frø for å lære duftene å kjenne. Kjempegøy – veldig lærerikt!

Skulle ønske det var mulig å få lavendel til å gro på samme måten hjemme…….

Jeg visste ikke at jasmin dyrkes nesten på  samme måte som når den skal utnyttes kommersielt. Ganske ulikt våre hjemlige jasminbusker!

Hagen er vel vært et besøk! Siden det var lov å plukke fra plantene, har jeg fyllt opp vesken med lavendel- sitronverbena- og rosmarinkvister. Da unngår vi i hvertfall bilsyke på vår ferd videre rundt i Provence!

Stauder i hagen akkurat nå

Akkurat nå er hagen i en slags mellomperiode: Vårblomstringen er over, og staudene har ikke riktig rukket å ta over. Men det er allikevel mye å glede seg over – og til!

Her hos meg på Lørenskog har noen av de enkle buskrosene blomstret lenge, og stilkrosene står med store knopper.

Hvit buskrose – robust, duftende, blomstrer fra mai til september, vakker. 
Mer kan man vel ikke forvente?

Jasminbusken dufter nydelig – nesten bedøvende. Borte under trærne lyser bladliljer (Hosta) med hvite bladkanter.

Bladliljer er en av  få  plantene som tåler både tørke og dyp skygge. De finnes i mange varianter med ulike grønnfarger og innslag av gult og hvitt. Selv synes jeg denne sorten, med klar grønnfarge og hvite bladrander lyser nydelig opp under trær og busker.
 

Jordbærene begynner å modnes. Peonene står med kulerunde knopper. Storkenebb svever vakkert over bedene. 

Jeg har brukt storkenebb som kantplante i flere bed: Bladene dekker godt og hindrer ugress – og blomstene er utrolig vakre! Her er en rosa variant:

Og fortsatt har noen høye Allium lilla farge, selvom de fleste har falmet nå. Men gul valmuesøster lyser opp, og akeleiene dukker opp på de merkligste steder og i stadig nye former og farger. Kanskje aller mest overraskende er det at løytnantshjerte fortsatt blomstrer: De hvite står kjempefint – de rosa er riktignok på hell, men er fortsatt en nytelse å se på!

Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis) er en flott staude som bør brukes mye mer. Den trives godt i halvskygge – den hvite varianten tåler til og med nesten full skygge, bare den ikke har for tørr jord. Den blomstrer villig fra mai, ofte til langt ut i juli. Den blir raskt stor: Opptil 60 cm. høy og legger seg fort ut i bredden, så den fyller godt i bedet. Og når den er avblomstret er det bare å klippe den ned – den kommer villig igjen neste vår.  Og hver enkelt blomst er overjordisk vakker!

Riddersporene blomstrer også nå. Den er jo liksom «urplanten» når man snakker om gammeldagse stauder eller oldemorstauder. De tar stor plass, og synes godt.  Mine er lysende lyseblå:

Skogskjegg (arumcus dioicus) er en annen gammel staude som trives i tørr skygge. Den vokser lett til etpar meters høyde!

En gammel granstamme med en litt skjev fuglekasse på og en rogn og en lønn som har sådd seg selv er omgivelser som passer godt til en voksen skogskjegg.

 
Og enda blomstrer mange flere. De synes bare ikke så godt som vårblomstene. Er ikke riktig så spektakulære. Egentlig er det ganske deilig: Hagen blir «roligere» og mindre påtrengende. Mer egnet for rolige rusleturer og oppdagelsesferder: Jeg må bruke øynene, være nysgjerrig og kanskje løfte på noen grener for å oppdage plantene nå.

…..og i et hjørne står høstasters og minner meg på at etter sommeren kommer høsten……

Rosenvann: Duftende luksus!

Så kom varmen for alvor. Alle planter – både hageplantene og ugress – vokser nesten fra time til time. Jeg gjødsler med kompost og vanner – og forsøker å holde ugresset unna i blomsterbed og kjøkkenhage. Hektisk aktivitet – og mye tungt arbeid!

Men alle villplanter trenger jo ikke lukes vekk. Plutselig dukket det opp etpar praktfulle blå lupiner inn i en rosebusk. De skal få stå. Er det ikke vakkert?

Innimellom alt «kroppsarbeidet» trengs det litt luksus. Akkurat nå lager jeg rosenvann av de første rosebladene. Egentlig skal rosenvann lages av helt nyutsprungne roser – men jeg har aldri hjerte til å «høste» rosene før de er nesten avblomstret. Da har de litt mindre duft, men er fortsatt et fantastisk råstoff for hudvann som kan brukes gjennom hele vinteren.

Man tager en bolle/kjele med roseblader, heller over vann som er kokt opp og avkjølt i noen minutter, legger over lokk, og lar det stå og trekke noen timer eller over natten. Brygget siles og helles på flasker eller i isbitposer. Jeg lager gjerne en liten flaske for umiddelbar bruk, og heller resten på isbitposer. Om vinteren klipper jeg løs 2-3 biter av gangen og lar dem tine i en liten kinesisk bolle: Da har jeg et nydelig, velduftende og delikat hudvann som holder seg friskt i 3-4 dager. Mye bedre for huden enn mange parfymeriprodukter – som dessuten koster en formue!

Idag puttet jeg litt salvie inn blant rosenbladene: Salvie virker rensende og desinfiserende og dufter dessuten nydelig. Det gir stor glede å lage gode produkter av så vakre råvarer som dette!