Friske epler med kjerringrokk

De av oss som ikke liker å bruke kjemikalier mot sykdommer og skadedyr i hagen, har innimellom noen utfordringer: Vi vil jo gjerne høste friske avlinger av frukt, bær og grønnsaker. Men av og til synes det helt umulig – alt blir liksom «spist opp» og ødelagt rett foran øynene våre, og vi føler oss litt maktesløse.
Her på min Hageflekk virker det som om utviklingen i år er ørlite utav balanse sammenlignet med andre år: Stikkelsbærene er knøttsmå og bladverket på buskene er nesten oppspist – av «noen». Solbærene tørket inn tidlig – det er nok min egen skyld, siden jeg ikke vannet. Bringebærene var knallgode, kom tidlig – og forsvant tidlig. Nå er det bjørnebær, hageblåbær og frukt som står for tur. Epletrærne bugner! Jeg husker det jeg har lært på gartnerskolen om tynning, men det sitter langt inn å «luke bort» flotte eplekart…….

Men plutselig er det klart at alt er ikke bare fryd og gammen i disse bugnende epletrærne. Litt skurv må vi nok regne med – men når jeg ser nøye etter finner jeg ikke bare skurv men også skadedyr (antakelig epleviklere) og litt sopp og noen skader som kanskje er bakteriesykdommer.
Da er det på tide å slå alarm, for dette er saker som kan smitte og spre seg!

Kjerringrokk (Equisetum arvense) er litt av en vidunderplante: Den er et helt lite husapotek i seg selv! Det kommer jeg nærmere tilbake til. I dag har vi brukt denne flotte planten som forebyggende «medisin» på epletrærne.  Sprøyting med kjerringrokk er super-effektivt mot alskens plantesykdommer!

Denne uken er vi så heldige at vi har to barnebarn (6 og 8 år) på besøk. De er flotte gartnerassistenter!  Med felles anstrengelse fylte vi raskt en kurv med kjerringrokk. (Da fikk vi samtidig lukt litt i det bedet bak huset hvor vi enda ikke har rukket å plante, og som derfor er fullt av blant annet hestehovblader og kjerringrokk). Så klipte vi opp kjerringrokkplantene så fint vi bare kunne opp i en gryte. Da gryten var full helte vi over kokende vann, og satte den på komfyren på full varme. Det fosskokte i noen minutter, så skrudde vi varmen ned – og «heksebrygget» vårt fikk stå og småkoke og godgjøre seg i et par timer.

Se den fargen! Tenk at grønn-gul kjerringrokk kan bli burgunder-gull-gylden!

 

Siden kjerringrokk-avkoket skal sprøytes på eplene gjennom en liten, trang dyse i en sprøytekanne, er det viktig å sile brygget godt, så ikke det kommer rusk i dysen. Vi brukte et kaffefilter oppi en mugge, før vi helte brygget videre over på flasker. Så fant vi frem sprøyteflasken, og fylte den kanskje 1/4 opp med heksebrygget vårt og så tappet vi oppi vann fra springen.

Så bár det ut. Her skulle det sprøytes! Bort med bakterier og virus og sopp og skadedyr – vi vil ha friske epler!

Det er tungt arbeid å «pumpe opp» en trykksprøyte! Sara Kristin jobbet som en helt!

 

Sara Kristin, Johanna og jeg vekslet på å bruke sprøytekannen. Vi var nøye med at hvert enkelt eplekart skulle få en dusj, i tilfelle det var smittet.

Johanna er treffsikker, og sørger for at alle eplekartene får en dusj

 

Da tullene var vel i seng, hellte jeg fire liter kjerringsrokk-avkok over i en kjele, satte platen og viften på komfyren på full, og kokte brygget vårt inn – akkurat på samme måte som man gjør når man «reduserer» en saus: Det handler om å bli kvitt vannet…….  I et kjerringrokk-avkok er det mineralene vi ønsker å ta vare på. De forsvinner ikke ved koking. (I motsetning til f.eks. noen av vitaminene). Dermed kan vi brutalt koke inn/redusere heksebrygget, så det blir til et høykonsentrat.

Når de fire literne med kjerringrokkavkok er redusert til en halv liter, må jeg selvfølgelig fortynne det ganske kraftig neste gang jeg sprøyter. Da holder det nok med 1/2 desiliter i en toliterskanne.

Jeg tenker at vi kommer til å sprøyte eplene våre sånn cirka en gang i uken fra nå og frem til de er høsteklare. Og hvis vi oppdager sykdommer, må vi gjøre akkurat som vi gjør med syke mennesker: Gi litt «medisin» hver eneste dag.

Full utrykning: Fikentreet er sykt!

Mitt lille fikentre har det ikke helt godt. (Jeg har skrevet om det før, bla. a her: Stadige overraskelser)

Nå har det stått på terrassen i noen uker i sol og (mest) regn, vokst og hittil sett ut til å trives – og så har det nokså plutselig fått brunsorte flekker på flere av bladene. Det samme har forøvrig skjedd med flere drueplanter jeg har kjøpt, som står i potter ved drivhuset.

Etter å ha overvintret fikentreet etter alle kunstens regler, i veksthus med isopor og bobleplast og gradvis vanning og allverdens «oppvartning» og oppmerksomhet, blir det plutselig angrepet av «noe» nå som det er plassert ute i friluft. 

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde fulgt litt bedre med i timene på gartnerskolen……… Men sånn i utgangspunktet tenker jeg jo «rust». Og «rust» betyr sopp. Og såpass fuktig som det har vært de siste ukene, har forholdene ligget godt til rette for soppsykdommer og spredning av sopp.

Av erfaring vet jeg at ugresset i hagen min representerer ressurser jeg absolutt bør ta i bruk både for å forebygge og for å kurerer sykdom hos kulturplantene mine.  Og jeg har som (optimistisk) utgangspunkt at det nesten alltid finnes «remedier» på stedet – forutsatt at hagen sånn i største alminnelighet er en hageflekk i balanse, med rimelig god, levende jord og med et mangfold av både mikroorganismer, insekter og annet liv.

Det første som faller meg inn er kjerringrokk og hvitløk.  Begge inneholder soppdrepende stoffer.
Kjele med vann på komfyren, frem med kurv, full fart (haltende med et ekkelt artrose-kne) rundt huset, til det «bedet» som enda ikke er et bed og derfor fullt av bl.a. hestehovblader, tistler og kjerringrokk. Heldigvis har jeg ikke greid å kvitte meg med alt ugresset!  Det går på et blunk å fylle kurven.

Amandus er som regel med når noe skal gjøres i hagen. 

Her tar han ansvar for kurven med kjerringrokk.

 

Så følger jeg min vanlige oppskrift når jeg bruker nytteplanter, uansett hvilket sluttprodukt jeg skal lage:   Jeg fyller en beholder helt opp med oppklipt plantemateriale, og heller over den væsken jeg vil bruke til beholderen nesten renner over. Enkelt og greit. Denne oppskriften kan brukes til et litermål og til en tønne – og jeg har bare gode erfaringer med en slik omtrentlig «dosering».

Her er en IKEA-plastboks fyllt opp med kjerringrokk,  så har jeg blandet inn litt hvitløk (og litt vanlig løk – syntes det ble litt snaut med hvitløk), og kokende vann er hellt over til det dekker.

 

Etter å ha trukket et par timer, silte jeg plantedelene fra vannet gjennom et dørslag og deretter gjennom et tøystykke, for å være sikker på at det ikke var noe rusk igjen i vannet som kunne sette seg fast i dysen i en dusjeflaske eller sprøytekanne.

Og så var det å skride til verket: Dusje hvert eneste blad – både de som er angrepet av sopp og de som ser helt friske ut. Både på over- og undersiden. Etter den første dusjingen begynte det selvfølgelig å regne. Da var det ut og dusje igjen når regnskuren var over. Sånn tenker jeg å fortsette: Dusje de angrepne bladene flere ganger om dagen de nærmeste dagene – og se hva som skjer.

Fortsettelse følger!

Urtetørking for vinteren

I dag startet årets innsamling av planter og frø for tørking og lagring. For noen år siden kjøpte jeg meg en tørkemaskin til å tørke sopp. Nå bruker jeg den til stadig mer! Blant annet tørker jeg ofte rester av grønnsaker, kjøtt og fisk og bruker i supper og lapskaus. Enkelt, praktisk når man har begrenset plass i fryseren – og veldig godt!

Men akkurat nå er det planter som tørkes. I skrivende stund står tørkemaskinen nede på planterommet med 10 kurver, fylt av skvallerkål, brennesle, ryllik, kjerringrokk, kamilleblomster og solbærblader.  Alt dette blir til mat og drikke og krydder og medisin som skal vare hele vinteren. Jeg bruker så lav temperatur som overhodet mulig, og øker heller tørketiden enn temperaturen.

Her er et tørkebrett fylt med kamilleblomster. Teen fra friske kamilleblomster plukket i hagen smaker ganske annerledes enn kamillete fra butikken!

Selvfølgelig går det fint an å tørke urter i stekovnen også – det gjorde jeg selv i mange år. Da legger man plantedelene tynt utover en rist oppå matpapier, setter ovnen på laveste varme, og lar stekovnen stå på gløtt – f.eks. med en gryteklut i sprekken. Tørketiden må man finne ut av selv – den kan være alt fra noen timer til over ett døgn.

De urtene som står til tørking nå, blir nok brukt til vinterens «heksebrygg» mot forkjølelse. Senere tilsetter jeg mynte og salvie. Noe av blandingen bruker jeg som te – helst forebyggende. Noe legger jeg ned i vin, som inntas i dråper eller med teskje: Uttrekk i vin virker fint hvis forkjølelsen har «slått seg på magen», og kan gis i bittesmå doser også til små barn. Litt legger jeg på ren sprit. Det øker selvfølgelig holdbarheten, men må fortynnes kraftig før bruk.

Her i huset er det «tvungen omgang» med mors heksebrygg når forkjølelsestiden setter inn. Ondsinnede familiemedlemmer påstår at heksebryggene smaker så fært at man er nødt til å holde seg frisk for å unngå dem. Selv har jeg klokketro på disse bryggene – først og fremst forebyggende, men også helbredende.

Jeg kommer til å skrive mye mer om tørking og anvendelse av urter i bloggene utover høsten!