YESSS! Velkommen!

IMG_0166

I dag tittet årets aller første spire opp i såkassen på planterommet. Det er et like stort under hver gang, og jeg føler meg (nesten) like stolt som en nybakt forelder! Hvis alt går bra skal denne lille spiren om bare ca. to og en halv måned forsyne hele husholdningen med ferske agurker i mange uker. Så da er hage- og dyrkingssesongen definitivt i gang igjen, og det er bare å kaste seg over frøkatalogene og glede seg 🙂

Bildet er tatt med en vanlig iPhone med en 14x macro-linse som bare «klipses» på telefonen. Frøet har vært dekket med vermiculite. Det er et vulkansk materiale som bl.a. gjør at jorden holder på fuktigheten. Jeg har god erfaring med å bruke både vermiculite, perlite og vanlig sand til frødekking istedenfor såjord, særlig fordi det er lettere å holde jevn fuktighet rundt frøet med disse dekkematerialene. Tror jeg 🙂

Godt nyttår, forresten!

Om 5 måneder er det jul……

Jeg mener ikke å ødelegge sommerstemningen for noen 😄.  Men i dag fikk jeg en ide til noe jeg tror kan bli en skikkelig stilig advent- og juledekorasjon: Tørkede blomsterstander av store Allium (prydløk).  De er i ferd med å avblomstre nå, og da kan det være en god ide å kutte noen til tørking.


Jeg tenker å kutte stilken helt nederst, binde sammen 8-10 planter i en bunt, henge dem opp-ned under tak (f.eks. under mønet), og la dem tørke til utpå høsten. Så er planen å finne frem sprayflaskene med sølv-, gull-, hvit- og kanskje lilla og sort (?) farge, spraye i vilden sky – og se om jeg ikke greier å kreere noen riktig lekre advent- og juledekorasjoner.

Verdt å prøve, ikke sant? 😄

Min første sitron!

Som noen av mine trofaste blogglesere vet, er vi stolte eiere av et hus på Algarvekysten i Portugal. Med på kjøpet fulgte en knøttliten hageflekk. Det er utrolig spennende å eksperimentere med planter i et klima jeg overhodet ikke kan noe om! Og så er det gøy å erfare hvor mye hageglede det går an å få fra noen kvadratmeter. Her er et peppertre, som forsyner meg med friskt pepper hele året, og en utrolig livskraftig hekk av rosmarin. En fantastisk duftopplevelse! Jeg plukker og tørker og legger i olje og nyter!

IMG_0951-0.JPG

Siden vi foreløpig ikke tilbringer så lange perioder av gangen her nede, må jeg ha hjelp. Gartner Jose er nesten nabo, kjører forbi her hver dag, og synes visst at det er litt hyggelig å «pusle» i mini-hagen til en kollega fra nord. Hver gang jeg er her, har han plantet en liten overraskelse: En gressløktue utenfor kjøkkenvinduet, to koriandere like inntil min fantastiske rosmarinhekk, en chiliplante stinn av kruttsterke frukter ved utegrillen….

I fjor betrodde jeg ham at jeg lenge har drømt om å eie et sitrontre. Da vi kom ned hit til jul var drømmen gått i oppfyllelse: Et sitrontre var plantet rett ved inngangen. Men ved nærmere ettersyn så det ganske stusselig ut: Bladene krøllet seg og falt av, noen nye skudd var kjempelange og tynne mens andre grener ikke hadde skudd i det hele tatt. Siden treet var en gave kunne jeg ikke godt klage. Og siden jeg ikke har den fjerneste anelse om hvordan man dyrker sitroner, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre…..

IMG_0626.JPG

Jeg har puslet og dullet. Tømt ut kaffegrut og hakket opp kålblader. Dusjet med kamillete og sunget for. Men all denne omsorgen har jo bare kunnet utvises sporadisk: En uke i februar, to uker i mars/april, halvannen uke i august.

For to uker siden kom jeg ned hit igjen, full av bange anelser. Parkerte leiebilen, løftet ut kofferten, åpnet porten, og – Under over alle Under: Så rett på min Aller Første Sitron!

IMG_5615.JPG

Er den ikke fantastisk flott? 😄

Noen kommer, noen går

…heter det i en gammel vuggevise. Akkurat nå hadde det kanskje vært riktigere å synge «Noen reiser, noen blir».

Det handler selvfølgelig om småfuglene våre.

I fjor kom jeg på å bruke frukt-og bærmassen som blir til overs etter safting til fuglemat. Sist vinter eksperimenterte jeg med forskjellige måter å «tilberede» denne fuglematen på: Ulike blandinger med frø og brødsmuler og havregryn og fett. En konklusjon var åpenbar: Fuglene elsket alt sammen! De rørte ikke de ferdigkjøpte meisbollene, men kastet seg over den hjemmelagede maten i store flokker.

Så i høst eksperimenterer jeg videre: Rører havregryn inn i fruktmassen før tørking, tilsetter oljer og frø – jeg merker at å lage fuglemat for vinteren gjør meg utrolig glad! Det er på samme tid aldeles unødvendig og dermed en luksus å bruke tid på, og allikevel føles det både meningsfyllt og nyttig og dessuten er det gøy!  En riktig overskuddsaktivitet!

Safting er en flott måte å benytte eplehøsten på. Det som blir til overs gir fantastisk råmateriale til fuglemat: Jeg tørker fruktmassen i ovnen og brekker den opp i store stykker.

 image

Bladlus på rosene? Bladlusas liv er preget av undre, jomfrufødsler, matriarki og orgier! Jeg har skrevet et eventyr om det :-)

Akkurat nå blir vi hage-eiere invadert av den første «bølgen» av skadegjørere. Liljebillene herjer. Spinnmidden er superaktiv. Og bladlusene – som det finnes et enormt antall varianter av – kryper og krabber overalt. Vi plukker og dusjer og sprøyter – og stort sett går det jo bra.

Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det «Eventyret om frøken B»:

Eventyret om frøken B.

(Et bidrag til hageundring:)

Om Jomfrufødsler, Orgier og andre Spennende Hendelser

Det var en gang et Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.

Mens vinterstormene buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.

Etter mange måneders søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to – og lille frøken B. krøp ut i verden.

Etter at hun hadde vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine, krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp full av deilig plantesaft.  ”Dette livet er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.

Da hun hadde spist både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!

”Merkelig”, tenkte frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett ut av meg”?

Frøken B hadde jo aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme). Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker…..

”Nåja,” tenkte frøken B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!” Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.

Gjett om hun ble overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225 levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!” tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.

Og sånn fortsatte det. Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et under – i B-slekten er det helt dagligdags!)

Ikke rart at hun mistet tellingen!

Innimellom ble noen av medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.

I slutten av juni skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.

Helt sikkert var det imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!

”Nå får jeg visst aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.

Frøken B. begynte å bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna, oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle epletreet fullt av B-jenter – og stadig nye generasjoner kom til.

Hver gang det var helt fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til, ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som seilte bort og slo seg ned i nabolaget.

August var usedvanlig varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.

Så skjedde det noe som ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn! Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg forskjellig fra alt man var vant til der i familien!

I løpet av kort tid var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.

B-barna som ble født som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!

De aller eldste B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.

Orgien varte størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å legge egg!

Eggene dyttet de godt inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange uforklarlige hendelser og prosesser.

Og i barksprekker overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei, tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye (levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før sånn cirka i slutten av august neste år…….

Årets første humle!

Den var ikke veldig villig til å la seg fotografere! Men den så sunn og frisk ut, og fant masse næring i perleblomstene. I år skal jeg sette ut humlehus i hagen, og håper å få riktig mange leieboere. Humler gjør mange viktige jobber i hagene våre, så de skal vi stelle godt med! Så jeg ville egentlig bare si: Velkommen!!



Høst allerede? Planlegg mat til småfuglene!

I dag fikk jeg skikkelig høststemning: Plutselig brøt det løs et forferdelig tordenvær: Det blinket og buldret fra alle kanter, og så åpnet himmelen seg – og ga oss en haglskur jeg aldri har sett maken til. Digre haglkorn slo ned i hagen med stor kraft. Jeg er spent på om noen planter rett og slett er ødelagt, eller om de greier å reise seg igjen. Heldigvis er de fleste rosene bundet opp, så de overlever nok.

Litt uvant, men ganske vakkert med blomstrende roseblader på hvit «bunn»
 
 
 
 
 
Dette voldsomme været fikk meg til å tenke på at tiden er kommet for å sanke mat til fuglene. De fleste av oss «hagegale» bedriver vel ganske mye sanking og høsting og matauk om dagen – da krever det lite ekstra å ha småfuglene i bakhodet, og ta med litt ekstra vinterfór til dem.
Jeg pleier å raske med meg det jeg finner, og rett og slett legge til tørk på brett dekket med matpapir. Brettene setter jeg ute under tak, og legger et stykke fiberduk løst over for at ikke skjærene skal plyndre vinterforrådet til småfuglene. Når frø, frukter og andre plantedeler er tørre heller jeg dem over i en papirpose eller en krukke. Det blir en herlig miks, hvor alle finner noe de liker!
Fuglemat jeg sanker her hos meg akkurat nå er bl.a.:
 
Kongler fra gran og furu
Frø fra groblad (Plantago)
Frø fra lønn (Acer)
Frø fra geitrams (Chamerion angustifolium)
Vassarve (Stellaria media)
Frø fra meldestokk (Chenopodium album)
Frø fra høymoler (Rumex)
Frø fra brennesle (Urtica dioica)
Frø fra burot (Artemisia officinalis)
Blomsterhoder fra hvitkløver (Trifolium repens)
Frø fra løpstikke (Levisticum officinalis)
Bær fra rødhyll (Sambucus racemosa)
Senere kommer nypene og rognebærene, som fuglene vet å sette stor pris på utover vinteren.
Bærmasse – «avfallsprodukt» fra safting
I fjor startet jeg et nytt «prosjekt»: Jeg lager ganske mye saft av både solbær, rips og stikkelsbær. Det gir store mengder rester i form av bærmasse. Deler av denne bærmassen blander jeg med honning, smører utover tørkebrett i mattørka, deler opp med en pizzaskjærer i små firkanter – og får nydelige og sunne «drops» etter noen timers tørking. Noen år har jeg til og med stoppet tørkingen omtrent halveis, og «trillet» firkantene til runde, nydelige sukkertøy. Alle som viser tegn til sår hals utover høsten og vinteren blir tvangsforet med mine bærdrops – og kombinert med hestehovhonning og rylliktinktur blir de fleste fort friske. («Ungene» har ofte påstått at heksebryggene mine smaker så vondt at de er nødt til å bli friske for å slippe å ta mer, men bærdropsene har alltid vært populære!)
Men det er jo allikevel sånn at behovet for bærdrops er litt begrenset – vi spiser ikke mange kilo i løpet av vinteren! Så da fikk jeg ideen om å bruke deler av denne bærmassen til fuglemat. Da blander jeg ikke inn honning, men bruker massen som den er. Smører den utover tørkebrettene, skjærer opp i «håndterlige» stykker når massen er halvtørket, tørker så lenge at det kan oppbevares uten å mugne eller råtne – og brekker opp og blander inn i krukker og papirposer sammen med frø og kongler og tørkede plantedeler.
I år har jeg tenkt at jeg kan blande inn litt frø i bærmassen: Avsaftede solbær ispedd nesle- og høymolfrø og kanskje med litt oppklipt vassarve må jo bli «superfood» for småfuglene til vinteren!
Veldig næringsrikt, helt gratis, lite arbeidskrevende – og laget av avfall som ellers ville gått i komposten. Er litt stolt over dette konseptet,  jeg! 🙂

Joda, det våres………

Det spirer og gror – men fortsatt ligger det snø rundt om i hagen her på Lørenskog. Det betyr at det er altfor tidlig å begynne å «gjøre noe» – selvom det klør i fingrene!

De tidligste tulipanene lar seg ikke skremme av litt snø!
(Klikk på bildene for å få dem i større format)
 

I går natt var det fem minusgrader. Da er det lurt å vente med å rake og rydde: Planterester fra i fjor gir de nye spirene ly og vern mot både kulde, vind og sterk vårsol. Så får det heller se litt rotete ut i noen uker til…..

Her spirer Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis) villig opp.
Visne planterester fra i fjor gir viktig vern til spirene, og skal få ligge i bedet i noen uker til. 
Kanskje er 17. mai en riktig «deadline» for å rydde opp?

Så foreløpig utøver jeg (stor!) selvkontroll, og begrenser meg til noen «inspeksjonsrunder» rundt i hagen. Først og fremst for å glede meg over at det omsider er vår!  Men også for å se om vinteren har medført skader. Og for å planlegge nye prosjekter, og revurdere gamle……..

Vi er så heldige å ha mye rådyr i nærheten. De er et flott syn når de bykser gjennom snøen på rekke og rad i skumringen!  Prisen vi må betale er at hageplantene våre utgjør vinterdietten deres. En  februarnatt med fullmåne talte vi 7 dyr som trakk over tomten vår. Og følte oss priviligerte som fikk oppleve ville dyr så nært.  På «inspeksjonsrunde» i går oppdaget jeg store skader på et prydepletre – og ble øyeblikelig litt mindre vennlig innstilt til rådyrene…….

Rådyrskader på prydepletreet. 
Til høsten skal jeg forsøke å legge ut feromoner – duftstoffer som avskrekker dyr eller fugler. 
På denne tiden er jeg nesegrust, overstadig takknemlig for hver eneste plante som vokser opp av hagejorden min.  Hver høst planter jeg mye løk, nettopp fordi den aller første blomstringen er så spesiell. Akkurat nå gleder jeg meg over krokusene  – og snøklokkene, som er noe av det vakreste jeg vet:
Jeg leser i hageblader og på nettet at løkplanter er krevende og som oftest ikke «varer». Tull og tøys! Jeg har fortsatt glede av tulipanløk som ble satt da vi flyttet inn her for 13 år siden! Det er ordentlig trist hvis det brer seg en myte om at løkplanter er vanskelig og dyrt…….
I en senere blogg skal jeg skrive om hvordan jeg steller løkplantene mine, og får dem til å vare og blomstre i år etter år.

Akkurat nå, klokken 3 om natten, skal jeg gå ut i drivhuset og sjekke at termostaten på den lille vifteovnen min er satt høyt nok til at alle småplantene overlever også denne aprilnatten.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4d0966456e58f7c764f68c03af09d341ef9d1deb