Valp i hagen

Vi har ny valp! Og det har faktisk ganske stor innvirkning på hagen og hagearbeidet……

Dette er Barolo. Ganske skjønn…?

IMG_2155

Hagearbeidet blir litt annerledes med en valp rundt føttene:  Han knabber småplanter fra plantebrett, graver hull i urtebedet, spiser opp geranier og valmuesøstre, tisser i drivhuset, tygger spadehåndtak til fliser, og angriper jordsekker.

Han blir uavlatelig tilgitt. Først og fremst fordi han er så morsom og søt, selvfølgelig.

Men i går oppdaget jeg en egenskap ved ham som sikrer evig tilgivelse for rampestreker: Han dreper snegler! Snuser seg frem, fanger dem, og tygger dem til døde med de skarpe, små hvalpetennene sine. Han spiser dem ikke: Tygger og biter og spytter ut, og mister interessen når de er steindøde og ikke beveger seg lenger.

 

Jeg innbiller meg at jeg stort sett er ganske fredsommelig, men det er to ting jeg hater intenst og rødglødende: Snegler og liljebiller. Og nå har jeg altså fått en snegle-dreper i husstanden! Fantastisk! Kanskje jeg kan leie ham ut til andre hage-eiere og bli rik? 😄 Og lære ham å drepe liljebiller? Jeg blir rent euforisk ved tanken på mulighetene…..

Snakk om å få en valp som er «skreddersydd» for oss!

Velkommen, Barolo!

 

Hvite tulipaner?

Hvite tulipaner er lekkert – kanskje særlig på skyggefulle områder, hvor de lyser opp i mørke områder. Men en «Hvit tulipan» kan være utrolig mange forskjellige «ting»! Her er tre av mine:

Ønskeliste for neste vår?

Omsider kom våren hit til Østlandet også. Nå eksploderer hagene våre – og vi skal absolutt bare nyte og «være i nuet»!

Men dette er også en god tid for litt langtidsplanlegging – særlig for oss som er glad i løkplanter!

En liten runde i hagen nå, med fotoapparat/mobil, blokk og blyant kan legge grunnlaget for en enda mer fantastisk vår i 2018!

Ett eksempel: Dette bildet er fra et område i hagen min, tatt 18. mai. Som dere ser: Ikke særlig interessant. Noen gule narcisser er det eneste som blomstrer. I mars og  april blomstret krokus og tidlige tulipaner, og senere kommer peoner og roser og riddersporer og lammører og hosta, og bedet fylles helt. Men på denne tiden trengs det tydeligvisl en liten «boost».


Det kan være vanskelig å «tro på» de blomstringstidene som står på løkpakkene. Narcissene på bildet skulle blomstret i april, ikke i slutten av mai…… Da kan det være lurt å bruke øynene, og se hva som ellers blomstrer – i egen hage, eller i nabolaget.

Her hos meg blomstrer f.eks. Darwin-tulipanen ‘American Dream’ akkurat nå.


….og narcissen ‘Palmares’



…..og narcissen ‘Flower Record’.

Kanskje kunne noen av disse passe?

Eller kanskje jeg bare noterer: «Slutten av mai: Bare gule narcisser. Trenger litt farger her!»

Så har jeg en pekepinn på hva jeg skal se etter i løkkatalogene til høsten. Samtidig som jeg nyter øyeblikket!

Overlever vårblomstene??

Svaret er ganske enkelt: Ja, antakelig!

Her på Østlandet er det nok mange som stiller spørsmålet nå, etter et ganske voldsomt snøfall de siste dagene, hvor alle de nye, grønne spirene ble helt dekket av snø – som ble liggende i over ett døgn.

Da er det viktig å tenke på at vårblomster som er herdige i vårt klima er noen skikkelig tøffinger. De fleste overlever både snø, haglbyger og noen kuldegrader. Men det er selvfølgelig litt forskjell på «tøffheten» hos de ulike plantene. Jeg har en egen liten bok hvor jeg fører inn observasjoner over hvordan de ulike plantene greier seg gjennom året. Løkplanter har et eget «kapittel». Veldig greit å slå opp i når jeg skal bestille nye løk til høsten. Det kan jo komme flere snøfall både i april og mai……. Og så er det viktig at ikke våryr hageglede får utløp i overdreven raking og rydding i mars/april: Alt rusk og løv og gamle planterester som får bli liggende i bedene, øker de tidlige spirenes evne til å overleve.

Fra venstre: Botanisk iris ‘Katharine Hodgin’, Julerose (Helleborus) med tulipan ‘Corona’, og storblomstret krokus ‘Pickwick’

 

Her hos meg har den botaniske irisen ‘Katharine Hodgin’ (til venstre) ramlet litt sammen etter snøfallet og kulda. Den er rett og slett blitt litt pjuskete! Jeg har vannet godt med temperert vann, for å tine opp røttene skikkelig, og dyttet litt rusk og løv rundt plantene for å «lune litt». Så får vi se. Men generelt overlever jo ofte løkplanter selvom de overjordiske delene får hard medfart. Det er viktig at de får stå og visne helt ned, uansett.

De tidlige tulipanene overlever det meste. Faktisk ser det ut til at de riktig trives med litt snø og kulde: De retter seg opp og riktig strutter der de står!  Og julerosene (Helleborus) er det ingen fare med – de tåler alt (unntatt altfor mye vann over lang tid).  Krokusene har reagert litt forskjellig på været: Noen storblomstrende har lagt seg ned og ser ikke helt glade ut, mens andre – som ‘Pickwick’ på bildet er helt uaffisert, akkurat som de botaniske krokusene og snøklokkene.

Stemorsblomstene har også reagert litt forskjellig, ettersom hvor de er plassert. Mange ligger langstrake utover. De kommer igjen. Knip av blomstene og stilken over nederste bladpar og vann godt, så tar det ikke så lang tid før de blomstrer igjen. Det er alltid smart å potte fioler og stemorsblomster over i større potter, hvis man kjøper dem i «six-packs»: Røttene får bedre beskyttelse i større potter.

Chinodoxa ‘sardensis’

IMG_1875

En annen løkplante som tåler stort sett alt, både av kulde og snø og tørke, er Chinodoxa. Jeg kaller den for snøstjerne, men jeg tror det riktige navnet er «Snøpryd». Den finnes i blått, rosa, lilla og hvitt, og kan godt plantes både i hekk og plen. Anbefales!

Rosmarin: Bruk og overvintring

I dag har jeg drevet førstehjelp for min fem år gamle rosmarinplante. Den var blitt stor og flott, og så ut til å trives i potte på planterommet om vinteren. Jeg forsøkte å overvintre rosmarinplanter i frostfritt drivhus i flere år, uten særlig suksess. Nå graver jeg opp planten om høsten, gir den mager jord og stor potte, og lar den stå i 10-15 grader med litt vanning innimellom. Det har fungert godt. Men da jeg var borte i nesten tre måneder i høst, ble rosmarinen helt glemt. Tre grener var fortsatt grønne da jeg kom hjem, de andre var tørre og visne. Et sørgelig syn!

I håp om at deler av roten fortsatt lever, forsøker jeg å redde den. Jeg satte den i badekaret og ga den en lunken dusj før alle grenene ble klippet helt ned.  Så har den fått en omgang med kompost fra markkompostbingen, og er satt under en drivhuslampe som avgir mye varme. Nå er det bare å krysse fingrene.

De få bladene som var friske bruker jeg til å lage vaskemiddel. Bladene dekkes med eddik, og får trekke (helst mørkt og kjølig) i et par uker før brygget siles og helles over på en spruteflaske. Effektivt mot fett og flekker, og gir deilig duft! Denne eddiken kan selvfølgelig også brukes i matlaging – og som kosttilskudd: To-tre teskjeer i et glass vann om morgenen dekker dagsbehovet for verdifulle mineraler (og smaker godt).

rosmarin

Jeg er så heldig at jeg har tilgang til rosmarin store deler av året: Ved huset vårt i Portugal vokser det nemlig en rosmarinhekk! Duften slår i mot oss når vi parkerer utenfor porten. Jeg pleier å ta ettermiddagskaffen ved rosmarinhekken: Det  føles fantastisk luksuriøst….

Troy (3) liker også godt å oppholde seg ved rosmarinhekken: Han gnir på grenene og går rundt og lukter på hendene sine etterpå.

img_3256-2

I vårt klima vil nok ikke rosmarinplanter bli så store som disse, men med litt stell og omsorg kan vi sikkert greie å få dem store nok til at vi kan ta planten i bruk, både på kjøkkenet, badet og i husapoteket.

I plantemedisin har rosmarin vært brukt i uminnelige tider – særlig i Sør-Europa. Generelt er planten kjent for å bedre både hukommelse og fordøyelse, motvirke hodepine, stabilisere blodtrykk og stimulere blodomløp. I magien er rosmarin en mye brukt plante til alle slags ritualer og som beskyttelse mot onde krefter. Og hageféer elsker å slå seg ned i nærheten av en rosmarinbusk. Med andre ord: En plante det er bryet verd å overvintre og ta i bruk!

 

 

Godt Nytt Hageår!

I dag har jeg tuslet årets første hagerunde. Jeg har vært bortreist i nesten tre måneder, så dagens tuslerunde var nesten som en (gjen)oppdagelsesferd: Jeg hadde glemt at vi beskar de to epletrærne på vestsiden i høst. Og at jeg startet å legge opp et kompostbed utenfor drivhuset. Og ble minnet på at den svære, gamle granen ikke har lenge igjen – og at vi klippet pilhekken helt ned: Det blir spennende å se hvordan den tar seg opp.

Jeg ble minnet på hvor vakker hagen er om vinteren: Manglende fargeprakt oppveies av former; Hele hagen formidler potensiale og muligher og løfter og håp!

Vi hagefolk er forskjellige. Noen synes det er godt med hage-frie vintermåneder. Noen kan ikke vente med å gå igang med et nytt hageår. Selv veksler jeg mellom ytterlighetene: Noen år er jeg «fed up» og lei – andre år bobler jeg over av hageplaner og hagelyst.

I år «bobler jeg over». Dagens hagerunde resulterte i en liste over hva jeg vil/skal/må gjøre i hagen i januar. Den ser omtrent sånn ut: Ta stiklinger av sibirkornell, svartsurbær, solbær. Så ute: Diverse salatplanter, alle frø som skal kaldstratifiseres, mange stauder. Så inne: Diverse sommerblomster. Bestille frø fra kataloger. Bestille nytt vanningssystem til drivhuset. Beskjære bærbusker og frukttrær.

Et nyttårsforsett er å blogge om «boblingen». 😄

Kraft av løpstikke = Superenkelt!

Omsider kom jeg på hva mormor brukte løpstikke til: Hun kokte kraft av den!

Løpestikke er en av disse urtene som man enten ikke har, eller har altfor mye av. Den har deilig duft og smak, og kan brukes til både kjøtt- og fiskeretter – og mye mer. Men smaken er kraftig! Det holder med ett eller to av de store bladene i f.eks. en stor fiskegeyte. Når planten raskt blir to meter høy og en halv meter i omkrets er det umulig å «bruke den opp»! Jeg har forsøkt å fryse den, uten særlig hell: Den mistet både smak og duft og ble seig og lite egnet i mat. Tørking ga samme resultat: Nesten all smak og duft forsvant.

På denne tiden blir løpstikken ofte litt stygg: De ytterste stilkene og øverste bladene blir brune og halvvisne, og det er fristende å klippe planten helt ned.


Det var da jeg sto der med saksen klar til kutting at jeg plutselig kom på: Mormor kokte kraft på løpstikke om høsten! Gryten sto på komfyren i mange dager, friske plantedeler ble fyllt på i flere omganger. Til slutt ble de utkokte plantedelene silt fra og kastet i komposten, og kjelen med kraft ble satt til koking. I flere timer. Resultatet ble en tykk grøt som ble øst over i små glass med lokk og satt i kjelleren. Ett glass sto alltid fremme og ble brukt til det aller meste.

I dag kalles denne prosessen «å redusere» sausen/kraften. Jeg kaller det å «koke inn». Hensikten er å bli kvitt vannet, men beholde mineraler og smakstoffer. Til slutt kan 20 liter kraft bli noen få desiliter konsentrert «fond», som det heter på fint.

Innenfor de brune, visne stilkene og bladene finnes det alltid grønne, friske skudd. Hvilken overflod!

En liten spiseskje av denne buljongen i en suppe, eller en teskje i en saus gir utrolig smak! En knivsodd i oljen når du wokker grønnsaker, i kokevannet til fisken eller i marinaden til kyllingen……

I dag har jeg fyllt en 18-liters kjele med oppklipt løpstikke (inkludert stilker), fyllt helt opp med vann, og startet kokingen. Nå står kjelen på komfyren og fyller huset med nydelig duft. I morgen siler jeg bort plantedelene og starter «reduseringen».

Et fantastisk tilskudd til matlagingen i hele vinter – og en enkel metode for å føle seg skikkelig flink! 😄

Peoner helbreder galskap – og gir bedre vær!

Nå blomstrer peonene her hos meg. Jeg har ikke så mange enda, men kjenner at peoner lett kan bli en ny «dille»: De er så overjordisk vakre når de står i full blomst!

Visste du at i middelalderen ble peoner brukt mot galskap? Man dekket pasienten fullstendig med peoner (blomster og blader) og lot ham/henne ligge og puste inn blomsterduften – og vips! etter en stund – jeg vet ikke hvor lenge – var vedkommende helt normal igjen. Sies det. Jeg vet jo ikke om det er sant, men jeg er helt sikker på at hvis det skulle klikke for meg en dag vil jeg mye heller dekkes med peoner enn dyttes full av medisiner!

Dette er «Paeonia lactiflora ‘Festiva Maxima’. Den er helt vidunderlig: På avstand ser den helt hvit ut, men på nært hold ser man at kronbladene har små rosa og lilla flekker og kanter, vilkårlig «fordelt» utover i blomsten. Navnet er helt riktig: Det betyr rett og slett noe sånt som «Den største og festligste hvite peonen».

IMG_0540

I fjor besøkte jeg Beijing botaniske hage mens trepeonene sto i blomst – en utrolig opplevelse. Forestill deg mange mål med peon-skog! Enkle og doble; høye og lave; i alle nyanser fra hvitt og rosa via dyprødt til lilla; noen duftet sterkt, noen svakt og noen ikke……  De som har greie på det tror at peonene opprinnelig kom fra Kina: Der er det funnet utskjæringer i jade som er mer enn 1200 år gamle, med peoner som motiv. Roten av peoner brukes i kinesisk medisin den dag i dag.

«Peon-skogen» inspirerer til kreativitet og kontemplasjon

IMG_0777

Peoner er lettvinte planter i hagen: Litt gjødsel og litt oppbinding, så er de fornøyde – og kvitterer med overdådig blomstring. Det finnes mange sorter og peoner kan grupperes på ulike måter. Den enkleste grupperingen synes jeg er denne: Enkle blomster, semidoble blomster, doble blomster og anemoneblomster. ‘Festiva Maxima’ som er avbildet over har doble, eller fylte, blomster. I drivhuset fikk jeg en stor overraskelse forleden: En peon jeg ikke har rukket å plante ut har begynt å blomstre!

Dette er en Lactiflora hybrid som heter ‘White Wings’. Jeg tror at den har enkle blomster.

IMG_0543

Peoner er omtalt i det greske eposet Iliaden, som antakelig ble skrevet på 700-tallet. Paean var guden for helbredelse og helse, og ett av sagnene forteller at han fikk en peonplante i presang av Apollos mor Leto. Overrekkelsen skjedde på Olympus, og det var denne planten som ga Paean hans helbredende evner. Han brukte dem blant annet til å helbrede både Pluto og Ares da de var dødelig såret. Et annet sagn forteller at Paeon senere forvandlet seg selv til en plante for å unngå å døden.

Forøvrig kan vi legge peonfrø på nattbordet for å unngå mareritt, og hvis vi trer dem på en hvit tråd og henger om halsen vil dette halsbåndet beskytte oss mot alle (!) onde ånder.

Enda mer matnyttig: Hvis vi er ute på sjøen kan vi bruke tørket peon som røkelse. Hvis vi brenner denne røkelsen på dekk om kvelden har vi sikret oss bedre vær dagen etter. Med andre ord: Peoner er virkelig «et must» for alle båtfolk!

Tulipanblomstring neste år?

Nå er vel mesteparten av løkblomstene våre på hell. Da er tiden inne for å sikre blomstring til neste år. Det gjør vi først og fremst ved å gi løkene noen skikkelige doser med opplagsnæring! 

Neida, dette er ikke et av mine tulipanbed, dessverre. Bildet er tatt i botanisk hage i Beijing. Jeg synes det illustrerer poenget godt: Selvfølgelig er en så overdådig blomster- og fargeprakt næringskrevende!  

Det finnes mange teorier og påstander om hvordan man best sikrer gjenblomstring. Noen sverger til å grave opp løkene, oppbevare dem «riktig» (mørkt, kjølig og passe fuktig) frem til høsten, og så plante dem ut igjen. Jeg har aldri lykkes særlig godt med det – og skjønner heller ikke riktig vitsen. Dessuten medfører det masse arbeid!
«Alle» vet at løkplanter aller helst skal få stå og visne helt ned. Da «går næringen tilbake til løken», sies det. Hmmm…. Jeg har ærlig talt litt vondt for å se hvilke kjemiske og/eller botaniske prosesser dette skulle innebære. Sikkert er det at blader som får visne ned i bedet gir næring tilbake til jorden – og det kommer selvfølgelig løkene til gode. Men det ser jo ikke alltid like vakkert ut med prydbed halvfulle av visne blader – og vi greier ikke alltid å planlegge bedene så godt at andre stauder vokser opp og dekker til. Hva gjør vi da?
Min erfaring er at det er viktig å la løkplanten få fullføre «livssyklusen». Det innebærer å la planten få stå i fred til veksten er avsluttet. Jeg pleier å klippe bort blomstene når de er visne. Da bruker ikke planten energi på å sette frø. Når blomsten er borte og bladene begynner å gulne eller viser andre tegn til at veksten er slutt, ser jeg ingen grunn til ikke å klippe dem bort. Når det er gjort, må løkene få så mye næring som mulig for å sikre gjenblomstring.
Jeg har god erfaring med en kombinasjon av benmel og kugjødselkompost. I rikelige mengder, og gjerne i flere omganger. En runde nå, en ny dose i august, og så enda en omgang i september. Mengder? Benmel omtrent som når unger strør sukker på risgrøten når foreldrene ikke ser på. Kugjødselkompost i så store mengder som vi har råd og tilgang til. 😄
De fleste løkplantene i dette bedet ble plantet høsten 2005. Jeg klipper av bladene når veksten har stoppet opp, og gir store mengder næring.  

Dette «regimet» gir god gjenblomstring for mange sorter i mange år. Noen av mine tulipanløk har stått på samme sted i 12 år. Men det er også viktig å vite at ikke alle sorter er like villige eller hardføre. Papegøyetulipaner, f.eks., har jeg aldri greid å få til i mer enn tre år på rad. Og det er jo også sånn at noen sorter vil tåle en regnfull høst eller tidlig barfrost dårligere enn andre.

Men med generøs næringstilførsel har vi i alle fall lagt forholdene til rette for en ny vår for de aller fleste løkplantene våre.

Ordensmennesker må beherske seg!

Når vårsolen steker og spirene vokser mens vi ser på, er det fristende å gyve løs i hagen» Rake og krafse bort alt rusk og rask fra i fjor, rense opp, fjerne kvist og løv og døde planterester, gjødsle, vanne – kort sagt: Komme igang med hagesesongen på ordentlig, og fremfor alt «gjøre det pent»!

Dette er jo ikke veldig dekorativt: Dødt løv og kvister, sammen med de tidlige vårblomstene

IMG_1021

Mitt råd er: Hold fingrene fra fatet i enda noen uker – i hvert fall her på Østlandet. Det kan fortsatt komme nattefrost! Da risikerer vi at selv herdige løkplanter fryser og dør, hvis vi har fjernet alt som beskytter dem. Og hvis vi gjødsler nå risikerer vi at plantene skyter vekst – og dermed blir mye mer utsatt for skader og i værste fall dør, ved lav temperatur.

Hvis hagefingrene klør så sterkt at noe må gjøres, anbefaler jeg å gyve løs på plenen: Den bør rakes på kryss og tvers mange ganger både for å få bort alt dødt gress, og for å sørge for luft til gressrøttene. Her er ingen fare for frostskader! Strø pellertert hønsegjødsel og/eller kugjødselkompost utover i flere omganger, rak og vann og rak og vann – så legger du grunnlaget for en skikkelig fløyelsplen i år! Men la staudebedene være. I minst 2-3 uker enda!